Jeg ønsker dere alle et godt nyttår med masse kjærlighet og medmenneskelighet! 2020 er et nytt tiår jeg ønsker å sette fokus på ved å mane til selvransakelse. Vi må hver og en ta et standpunkt til hva slags samfunn og verden vi ønsker å leve i, og hva slags menneske og medmenneske vi vil være. Er det greit at voksne og barn mobbes ut av felleskapet og kanskje ut av livet? Om det ikke rammer deg, men du er vitne til det, tier du eller snur ryggen til? Er det greit at mishandlere og kriminelle slipper å stå til ansvar for sine handlinger mens deres ofre betaler en umenneskelig høy pris? Er det greit at et lite mindretall grafser og stjeler til seg mer og mer på bekostning av flertallet?
NB! Om du trigges av snakk om selvmord og død, er det best å ikke lytte til podcasten. Jeg snakker rundt Ari Behns selvmord og bisettelse, som gjorde sterkt inntrykk på meg på mange plan. For flokken som med stor kjærlighet samlet seg rundt hans minne, minnet meg på hvordan livet burde være, men slett ikke er for alle som har erfart utstøting, isolering eller har valgt å gå unna flokken sin nettopp for å overleve. Noen mennesker blir drevet inn i døden og til selvmord av sine flokker, av sine nærmeste, sektene/slektene som slett ikke verner om individene, men tvert imot skader dem. Hva med dem?
Og jeg er innom den usynlige «død» så mange erfarer ved å miste flokken sin og nettverket via narsopater. Flokken lever gjerne videre i «beste» velgående på den andre siden av en usynlig mur, side om side med deg, men dere har ikke kontakt. Da har du ingen grav å gå til for å sørge over tapet, ingen menighet eller samlingsted der andre sørgende kan komme og finne felles trøst. Hjelpeapparatet svikter altfor mange som oppsøker hjelp, vil ha hjelp, men blir ikke forstått. Dere som har erfart å bli mistrodd, gitt diagnoser og medisiner dere ikke skulle ha hatt vet også hvordan systemer virker til mishandlernes beste og ikke motsatt. Kan vi forsette å godta at det er slik?
Det er mine tanker og følelser som sveiper innom flere og alvorlige tema som er en del av realiteten til utsatte og tidligere utsatte for psykisk, mental og emosjonell mishandling. For jeg mener vi som medmennesker må bli bedre til å se hverandre og imøtekomme de som ikke klarer å bruke stemmen sin enda, som er tråkket ned og utstøtt og som kanskje aldri har lært å be om hjelp eller verre, tror de ikke er verdig hjelp og støtte fra andre. Derfor sier jeg, ta et standpunkt. Vær rausere med deg selv, strekk ut en hånd til andre, bidra til at samfunnet blir varmere igjen.
Om du trenger noen å snakke med er det hjelpetelefoner: Mental Helses hjelpetelefon: 116 123 (døgnåpent) Kirkens SOS: 22 40 00 40 (døgnåpent) Leve Landsforeningen for etterlatte ved selvmord: Tar imot henvendelser på e-post: post@leve.no eller telefon 22 36 17 00 (hverdager 9-15) Helsenorge.no
1 comment for “Ta et standpunkt i 2020”