Hvordan kan en far eller mor ikke bry seg om sitt eget barn og likevel late som? Hvordan kan en ektefelle behandle deg så jævlig og samtidig si de elsker deg? Hvordan kan en venn smile til deg og dolke deg i ryggen?
Noe av det såreste og vondeste mange utsatte må oppdage, er at narsissisten ikke brydde seg om dem. De elsket deg ikke, de var ikke glad i deg, de brydde seg ikke om deg, de har til syvende og sist kun hatt tanker for seg selv, egne ønsker og behov. Og slik er de til de trekker sin siste pust. Vi er og blir objekter de bruker og misbruker for egen vinning og tilfredsstillelses skyld.
Har du vokst opp med foreldre som narsopater, har du aldri blitt ordentlig elsket av dem for de har ganske enkelt ikke evnen. Forståelig nok er det smertefullt og tungt å svelge at nøkkelpersoner som foreldre, kjærester, ektefeller, en onkel, bestemor eller søsken aldri brydde seg om deg selv om de lot som. Hos de fleste skaper det dyp sorg, forvirring, skyldfølelse, skam og selvbebreidelser. Når du begynner å ane rekkevidden av at narsissisten ikke er som deg, setter gjerne tankekjøret inn. Var alt din skyld? Hva kunne du ha gjort annerledes? Skulle du ha holdt ut lenger, elsket mer, forandret deg litt til? En dag MÅ da narsissisten våkne og innse at de er på ville veier?
Så lenge du gir næring til håpet om at narsissisten vil forandre seg til det bedre, sitter du i klisteret. Du vil ikke klare å løsrive deg fra deres helseskadelige bakvendtland helt og fullt så lenge du tror de tenker og føler som oss. Tvert imot vil de fortsette å trykke på knappene dine som gir deg dårlig samvittighet, skyldfølelse og holder deg i nettet deres for videre mishandling og misbruk. Først når du innser at narsissister ikke er som oss og aldri blir det, kan du løsrive deg fra bedraget, reparere ditt eget liv og samtidig vite at du aldri hadde skyld i deres adferd eller fortjente å bli mishandlet.