Jeg husker ikke når det gikk opp for meg at du var en mishandler som bevisst skadet meg og barnet vårt og hadde glede av det, men det var en uhyggelig oppdagelse jeg hadde vanskelig for å tro lenge. I grunnen var det så uvirkelig at jeg sto litt på sidelinjen og observerte det hele mens jeg samtidig var deltaker i eget liv. En reise på 17 år fra himmel til helvete der du brukte alle midler, også barn som våpen i din kalde krig.
Av Anita Sweeney
Jeg vet du stalker meg, at du leser min historie mens du sverter meg heftig til alle rundt deg som tror på dine patologiske løgner. Du sier nok jeg er sinnsyk, burde vært innlagt, at jeg er en psykopat, mens du går lutrygget og svartøyet rundt og spiller martyren og offeret til fingerspissene. Eller er overstadig blid, hyggelig, smisker, later som ingenting og kaster om deg med penger og gaver. Jeg kjenner deg ut og inn. Og antagelig fråder du av hevnlyst nå samtidig som du innser at du har tapt. Du har mistet kontrollen på det meste av det som muligens betydde noe for deg de siste 17 årene, fordi du misbrukte vår kjærlighet, medmenneskelighet og omtanke. 4-5 år etter jeg og vårt barn dro fra deg etter 10 år med mishandling, klarer du å egle deg innpå oss igjen. Mens jeg bokstavelig talt ligger til sengs alvorlig syk og svekket, ser du ditt snitt til å få «kontroll» over oss igjen. Plage oss mer, hevne deg fordi vi var frekke nok til å forlate deg, «eie» oss mens du gjorde akkurat hva det måtte passe deg og smile et slesk, fornøyd smil over hvordan du atter en gang lurte oss, manipulerte oss og skapte ugreie i våre liv. Ditt motbydelig spill kostet meg nesten livet flere ganger og det vet du og håpte nok inderlig på.
Dette handler jo slett ikke om kjærlighet til en kjæreste, sine barn eller omtanke for andre som en eks du liksom var venn med. Dette handler alltid om deg, om dine behov, dine ønsker, dine lyster, din galskap, din bitterhet, din ondskap, din trang til hevn og selvsagt å ha rett koste hva det koste vil. Om hvordan alle andre i hele verden har gjort deg urett og gir deg dermed rett til å tråkke på og herse med hvem det måtte være. Også dine egne barn. Hvilken tabbe! For du skjønner det at jeg døde ikke, jeg er heller ikke redd dine hevnaksjoner mer og jeg tier altså aldri noensinne mer om hva du faktisk har utsatt oss for!
I 2-3 måneder geleidet du meg opp himmeltrappen til ditt eget univers der jeg ble gjort til «dronning». Du var hengiven, lidenskapelig, kjærlig og oppmerksom, blid og sjarmerende. Ringte meg ørten ganger for dagen når du var på jobb, skrev søte eposter, chattet med meg halve natten når vi ikke var sammen og overøste meg med søte usannheter om hvor spesiell du syns jeg var. Du hadde aldri møtt noen som meg. På den tiden klarte du å overbevise meg om at du var den «perfekte» far, at du elsket meg enda vi knapt kjente hverandre, at du ville ha barn med meg etter noen få uker og fikk 5-åringen din som bodde hos moren til å si det samme. Vi skulle være sammen til evig tid. Du lokket meg inn i et gyllent bur av romantiske forestillinger om en vidunderlig kjærlighetssang vi skulle skrive sammen til «døden skilte oss ad». Tone for tone av«Svikets Symfoni».
Jeg ble glad av det nære forholdet du hadde til barnet ditt, som hang som en skygge rundt deg, fotfulgte deg, gjorde alt du ba om, etterlignet alt du gjorde, koste i armkroken som en liten teddybjørn og fortalte deg at du var ung og kjekk og pen mens du smilte stolt og fornøyd, klemte barnet litt hardere og kjøpte noe som belønning. Illusjonen av en samvittighetsfull og ansvarsbevisst far og mann, skapte du etter kunstens regler og jeg smeltet som smør i solen. Du visste selvsagt allerede om min sorg over at far til mitt eget barn, verken tok ansvar eller viste interesse. Du hadde nok allerede kartlagt mine svake punkter og sårbarhet med din falske interesse for mitt liv.
Likevel, i løpet av dette intense løftet til himmels, hadde jeg tvil. Det var noe som ikke stemte, men kjærlighets-regnet du pøste generøst over meg, gjorde siktet utydelig og kjøreforholdene vanskelige. Selv om vindusviskerne i fornuften og logikken gikk på høygir, hadde jeg nok med å navigere gjennom plaskene av ømhet, kjærtegn og vakre ord til å se meg til siden og stoppe for å tenke. Dette var ingen vanlig forelskelse, for jeg var både bedøvet, blendet og full av lystgass. Jeg ble betatt, forelsket og snart glad i denne skinnende ridderen av en mann du lekte du var, mens du lokket meg stadig lenger inn i et luftslott, med mitt hjerte hardt i hånden. Det er lett å kjenne og se i ettertid at jeg ble idealisert og love-bombet etter kunstens regler. Men du var ikke dyktig nok, for jeg ante uråd fort.
Fallet
Så kom stormene som skulle blåse meg fra himmeltronen og ned i helvetes-grytene. Du skrudde på en bryter fra snill til slem. Først kom noen svake bris etterfulgt av tornadoer, orkaner og tyfoner på rekke og rad, med stillhet noen dager kanskje en uke eller 2.
Moren din ringte, og du kjeftet henne huden full og slengte på røret. Jeg var rystet over måten du snakket til henne på og fikk beskjed om at hun blandet seg opp i alt og var en pest og plage. Så var det min tur.
Du kom hjem fra jobb en dag, tok et overblikk over leiligheten din jeg hadde ryddet og vasket for å glede deg, og dundret inn på kjøkkenet. Du fant noen små matrester i vasken og brølte at jeg måtte da skjønne at det ville tette sluket. I samme slengen fikk jeg en ny belæring i hvordan bruke oppvaskmaskinen. Svart i blikket, viste du en kald front resten av den kvelden.
Jeg konfronterte deg noen dager senere hjemme hos meg. At jeg ikke satte pris på å bli kjeftet på som et uskikkelig barn, at det gikk an å si ting på en annen måte. Og jeg etterlyste en takk for at jeg faktisk hadde ryddet og vasket hos deg. Reaksjonen din var å stikke og bli søkk bort i over 1 uke. Du svarte verken telefon, mobil, eposter eller chat og jeg skjønte faktisk ingenting. Du ghostet meg – ble et spøkelse, brukte taushet som våpen. Da jeg omsider fikk kontakt med deg igjen og lurte på hva som hadde skjedd, sa du at du hadde følt deg litt dårlig og trengte å være litt alene. Det var skikkelig synd på deg. Ingen anger, ingen unnskyldninger, bare din selvfølgelige rett til å oppføre deg umodent og merkelig. Denne «stikke av og bli borte»-taktikken din skulle bli en gjenganger. Spesielt når du måtte være rundt andre mennesker over tid som kunne gjennomskue deg, fordi du ikke klarte å holde på masken som Mr. Vidunderlig hele tiden. Ditt sanne jeg, fikk bare vi som var tett på deg i hverdagen erfare. Vi fikk gleden av å se den nakne, uhyggelige deg, verdens verste som en nær slektning kalte deg da, mens du klistret på deg et smil og var smørblid i det du gikk ut i verden.
Stadig oftere kritiserte du meg, klagde, kjeftet, sammenlignet meg med din eks som var lat og selvopptatt ifølge deg og trakk deg demonstrativt unna om jeg ga deg en klem eller nærhet. Like etter passet du på å vippe barnet ditt på fanget eller i armkroken og kose ekstra mye. Var ikke barnet ditt der, stengte du meg ute. Alt annet var viktigere, TV, spill, chatting med andre. Jeg var luft.
Din eks ble et hetere tema. Etter først å ha påstått at dere var så gode venner og hun gjerne ringte til deg om hun trengte råd og hjelp med problemer, så snudde du totalt. Kanskje fordi hun var i et fast forhold og du ikke fikk anledning til å spille henne opp mot meg i virkeligheten. Da du ikke fikk meg sjalu, spilte du heller på at vi begge led samme skjebne, med slemme ekser som ikke brydde seg om barna sine. På 17 år hadde du ikke ett godt ord å si om kvinnen du med vitende og vilje fikk barn med etter kort tid. Planlagt ifølge deg. Og enda du skrøt av at dere begge var enige om å aldri snakke dritt om hverandre i deres barns påhør, gjorde du nettopp det. Stadig, ofte og bittert og det var helt klart med overlegg. Du ville ikke at barnet ditt skulle ha et godt forhold til moren sin, for da kunne ikke du være helten. Og da kunne du miste kontrollen på barnet ditt du allerede hadde groomet.
Du hintet ofte om «venninner» du hadde som egentlig ville mer enn vennskap, men jeg så dem aldri. Om en dame på jobb som hadde den perfekte kjæresten til deg. Hun var høy og lys og hadde akkurat samme humor som deg. Jeg fikk aldri se på verken håndball- eller fotballkamper du spilte eller hilse på familien din. Jeg så aldri noe til venner eller kolleger av deg og ringte noen meg, bidro du høylydt til samtalen i ren sabotasje. Ingen skulle forstyrre ditt lille univers der jeg ble mer og mer isolert. Som en edderkopp surret du meg fastere og fastere i ditt kalde, giftige nett.
Satt jeg utover kvelden og jobbet med noe, svermet du om meg som en bie og vekselvis matet meg som en fuglunge og demonstrerte at du var sur på meg, som ikke slapp alt jeg hadde i hendene og fokuserte kun på deg. Jobben min var faktisk viktigst der og da.
Svanger terror
Humøret ditt svingte voldsomt og oppførselen likeså. Om natten riste du meg tilsynelatende i søvne og tok deg til rette mens du avviste all intimitet ellers. Du riste også barnet ditt som tidvis lå mellom oss i søvne, som selvsagt lurte på hvorfor pappa gjorde det. Ingen svar å få og benektelse når jeg tok det opp med deg. Lå jeg og sov, kom du og barnet ditt hoppende på meg i sengen og kilte meg til jeg mistet pusten og måtte hyle om fred. Håndballer suste i veggen rundt ørene mine når jeg satt og jobbet. Du kappet telefonledninger, strupte nettforbindelsen og gjemte mobilen min for at jeg ikke skulle få kontakt med omverden. Satt jeg på stua kastet du biffkniver på en dart-skive på veggen der jeg satt. Sånn tilfeldigvis, som tidsfordriv med et sykt smil om kjeften.
– Hva om en kniv spretter bort på meg, spurte jeg. Svaret var dette sleske, syke smilet.
Jeg ble sjokkert og mer og mer forvirret, som selvsagt var meningen. Dine passiv-agressive utspill sluttet aldri. Jeg skulle føle meg utrygg på deg, på dine hensikter, dine følelse for meg, om du plutselig stakk eller ble, om du mente å treffe meg med en kniv, en ball eller en flat hånd i søvne eller ikke. Akkurat slik barnet ditt skulle føle seg når du ble spurt om bekreftelse på din kjærlighet titt og ofte.
– Pappa, er du glad i meg?
– Kanskje……..
Kanskje er ditt standardsvar på det meste. Jeg konfronterte deg kraftig med hvordan du gjorde barnet ditt utrygg på din kjærlighet og hvordan det svekket selvbildet, men det visste du ikke sant? Med kanskje, slipper du selvsagt å stå til ansvar for noe. Tror du. For jeg begynte å se hvordan du herset med ditt eget barn, som også fikk rasende kjeft, merkelige straffer og klasker på baken akkurat som meg. Men du hentet barnet lett inn igjen med smiger, nye leker, kos og klemmer. Selvsagt, det var jo et barn, som var totalt uskyldig og likevel brukt skamløst som en brikke i ditt stadig sykere spill. Du fortalte meg arrogant at barnet ditt var den eneste som visste hva dine innerste tanker og følelser var. En femåring var din sjelesørger og fortrolige, gitt en voksens oppgave. Stakkars barn!
Jeg rakk knapt å puste før en ny storm brygget opp og jeg skjønte at dette bar galt av sted. Dette var ikke normalt. Dette ville jeg ikke være en del av. Jeg trodde ikke ting kunne bli verre, til jeg oppdaget jeg var uventet gravid og ble skrekkslagen!
Du smilte først ved nyheten, virket nesten lettet, så ut til å føle deg mektig og stor. Så ble du til en statue av is, den sorte edderkoppen og etter enda mer terror, gjorde du det plutselig slutt og ba meg forsvinne.
Du lurte meg grundig og hadde meg i din klamme, hule hånd. Akkurat der du ville ha meg, sårbar, forvirret, utslitt og svekket. Og nå «bundet» for livet. Klargjort til neste runde faenskap når det måtte passe deg. Til jeg befridde meg og vårt barn fra deg og din like forkvaklede familie som skjermer deg og dine misgjerninger som de feigskitene dere alle er. Jeg vet hva slags heselige hemmeligheter dere skjuler og jeg lover at alt sammen kommer for en dag. Absolutt alt. Jeg holder aldri mer kjeft. Jeg tier ikke ett sekund. Hver eneste gang jeg får anledning skal jeg fortelle sannheten om deg, du slipper aldri unna mer.
En kvinne er aldri mer sårbar enn når hun er gravid – bærer på et nytt liv. En mann som mishandler en gravid kvinne som bærer hans eget barn, som kaster henne i grøfta, som tier om at han skal bli far igjen til hele familien sin og ikke løfter en finger for å ta imot hans eget kjøtt og blod, som svikter igjen og igjen etter barnet er født, fortsetter å mishandle barnets mor, er ingen mann. Du er faktisk ikke en gang en del av menneskerasen slik jeg ser det. Du er en liten feig faen jeg gjennomskuet for mange mange år siden. Og det er ikke jeg og vårt barn som ble liggende som slakt i grøfta etter din ondskap. Det er du. Du gikk i din egen felle, dingler i ditt eget nett. Og regningen du kastet til oss for dine nesten 20 år med jævelskap og ugjerninger, den har jeg sendt i retur, med renter og morarenter. Du skal få gjøre opp for deg. Sann mine ord – for sannheten vil seire!
«Deres primære mål, er å opprettholde makt og kontroll over sine ofre, deres tidligere partnere og barn. Det er en handling av hevn og forakt, men det er mest for å opprettholde makt og kontroll og følelsen av overlegenhet og narsissisme. «Jeg er skyldfri og feilfri og i kontroll av hele mitt miljø» er de usagte behovene og tankene deres, og «Jeg kan fortsette å påføre mine ofre tortur ustraffet» er deres grunnleggende atferd.»
Første gang publisert 20. oktober 2014
Under en en Youtube video av samme blogg:
Relaterte saker:
Det sorte null – brev til en «mor»
Psykopatiske foreldre groomer/hjernevasker barn
Psykopatens syklus i forhold : idealisere – degradere og kaste
Tortur ved triangulering- psykopatisk trekantdrama