Sannheten om narsissistiske foreldre – de elsker ikke sine barn

Om du har vokst opp i et narsissistisk hjem, med narsissistiske foreldre, har du blitt utsatt for psykisk overgrep og mishandling som foregår i det skjulte bak hjemmets fire vegger. Noen har i tillegg opplevd fysiske og seksuelle overgrep som gjør mishandlingen enda mer grusom. Om din mor eller far og i verste fall begge er narsissister, har du heller ikke opplevd ubetinget kjærlighet, eller kjærlighet overhodet. Narsissister vet ikke hva ekte kjærlighet er, og dette preger oppdragelsen de gir sine barn der kjærlighet i beste fall er noe barn skal gjøre seg fortjent til, og i verste fall ikke-eksisterende der narsissisten hater, eller er likegyldig til barnet.

Terapeuten Shahida Arabi, har selv vokst opp i et narsissistisk hjem og forteller i vedlagte Youtube hvordan det er å oppleve lite eller ingen kjærlighet fra narsissistiske foreldre.  Hvordan barn av narsissister i bunn og grunn er foreldreløse i oppveksten, på det følelsemessige og psykiske planet. Arabi er blant de skarpeste terapeutene jeg har snublet bort i på nett, fordi hun har egen erfaring med narsissisme, ser hun, skjønner og forklarer på en direkte og klar måte det mange overhodet ikke makter å forstå, uten å ha opplevd dette selv.  At narsissister ser på barn som objekter de kan gøre hva de vil med uten å ta hensyn til barnets behov, følelser eller utvikling.

Narsissisters sadistiske, ondskapsfulle mishandling av egne barn fører til at stadig flere voksne barn bryter all kontakt med dem som selvbeskyttelse, og en mulighet til å omsider heles fra svært giftig påvirkning fra overgripende foreldre som krenker de fleste grenser deres barn måtte ha. Å gå null kontakt krever enormt mye av en utsatt, det er kanskje noe av det vanskeligste du må gjøre i livet. Å bryte alle kontakt med, skilles for godt med foreldre som har mishandlet deg og samtidig gå unna andre familiemedlemmer og slekt som måtte være mishandlerens støttende nettverk. Som «flygende aper «og medløpere. Det koster enormt å ta et slikt valg og utsatte som finner dette motet, blir gjerne utstøtt av et helt nettverk, som tidligere sektmedlemmer ofte blir. Narsissister slik jeg ser det, er sektledere i sine familier. Krysser du sekten, blir du en ikke-person som enten fryses ut, eller skal knuses som straff.

Noen utsatte og spesielt folk som overhodet ikke har opplevd denne type gjennomgripende mishandling, vifter gjerne med en moralsk pekefinger og mener ofre må tilgi sine overgripere, ellers er de hatefulle og smålige mennesker som blir forstenet i bitterhet. De mener utsatte må ha kontakt med sine foreldre som fortsatt er overgripere,  fordi det er det empatiske og medfølende mennesker gjør. De mener gjerne også at man skal tie om overgrepene og mishandlingen foreldrene utsatte dem for, og se å komme seg videre. Husk overgriperen har selv hatt en vond oppvekst, så vis deg større en dem og tilgi dem, besøk dem, snu det andre kinnet til og huske å hedre din far og mor.

I likhet med Shahida, er jeg uenig i disse klisjèene og moralske påbudene utsatte for narsissister og psykopater gjerne tynes med. Jeg gir henne ordet og oversetter det hun forteller i denne Youtuben.

«- Sannheten om narsissistiske foreldre. Barn av narsissistiske foreldre er emosjonelle foreldreløse. Noen mødre elsker virkelig ikke sine barn. Noen fedre elsker virkelig ikke sine barn. Disse foreldrene ser på sine barn som objekter, som narsissistisk forsyning. Giftige, ondsinnede narsissistiske eller sosiopatiske  foreldre, fortjener ikke vår respekt eller kontakt med oss, om de fortsetter å mishandle. De er fortsatt overgripere selv om de deler vår DNA og har samme etternavn som oss. Mange barn av narsissistiske foreldre, oppdager at de er følelsesmessig og psykisk foreldreløse. De ble ikke oppdratt av ekte mennesker, men istedenfor av noen som etterligner hvordan et menneske skal oppføre seg og føle. I realiteten, klarer ikke disse foreldrene å elske sine egne barn. Det er ingen empati eller medfølelse. Ingenting utover deres sadistiske og egoistiske agenda.

Jeg vil gjerne dele dette sitatet fordi jeg tror mange av dere sliter med skyldfølelse og anger når du går null kontakt (NK) eller lite kontakt (LK) med dine narsissistiske foreldre eller andre familiemedlemmer.  Jeg vil du skal vite at du ikke trenger å ha skyldfølelse for dette.  For om de er familiemedlemmer eller ikke, forandrer det ikke det faktum ar de er mishandlere. Som nevnt,  bare fordi de deler DNA eller samme etternavn med deg, betyr det ikke at de ikke må ta ansvar for sine grufulle handlinger. Når vi vet det vi vet om effekten trauma har på hjernens utvikling hos barn, kan vi forstå at èn narsissistisk forelder eller to slike foreldre, kan gjøre stor skade på sine barn.  Og de planter i sine barn en sterk følelse av verdiløshet og giftig skamfølelse som aldri forsvinner helt. Det gir et tomrom som kan være svært destruktivt. Og denne type tomhetsfølelse blir innpodet i barn med denne type oppdragelse, med denne type giftige, ondsinnede foreldre.

Vennligst forstå, at ingen burde moralisere for deg eller gi deg skamfølelse for at du skal tilgi dine overgripere, uansett hvem de er. Vennligst ikke tro på den klisjèen om at du må respektere de som er eldre eller at du må respektere og ære dine foreldre, om de var overgripere, fordi de fortsatt er overgripere. Selv om mange vil forsøke å kneble sannheten om foreldre som er mishandlere, vil jeg fortsette å si sannheten. Og jeg vet det er andre utsatte som vil fortsette å snakke om sannheten.  Disse menneskene er ikke din ekte familie, de er mishandlere.  Og selv om din personlige holdning er medfølelse og tilgivelse, vennligst ikke moraliser og gjøre skam på en annen persons synspunkt på deres overgripere.  Uten å ha gått i deres sko, vet du ikke hva deres erfaring er og du har ingen rett til å dømme.

Husk at når vi snakker med hverandre som tidligere utsatte, kan det hende noen ikke tolererer noen form for mishandling og velger å  gå null kontakt eller lite kontakt med sine mishandlende foreldre. Det er ikke en avgjørelse du burde moralisere om eller se ned på som overlevende selv eller ikke. Jeg tror seriøst at dette er sannheten om narsissistiske foreldre og overgripere. Det er mitt synspunkt og du må gjerne være uenig, men jeg tror det er mange mennesker som dessverre føler mye skam- og skyldfølelse, fordi når de avslutter kontakt med sine mishandlende foreldre, når du i realiteten ikke trenger å hedre noen som har mishandlet deg.

Jeg opplever at traumer i barndommen påført av en forelder som mishandler, er ofte mye vanskelige å løsrive seg fra enn når du opplever dette som voksen.  Det narsissistiske foreldre essensielt har innpodet sine barn, er en gjennomgripende følelse av verdiløshet og tomhet tidlig i livet.  Og de har påvirket dem i en lærings- og utviklingsfase som er svært viktig for deres emosjonelle og psykiske velvære. Selv om jeg ikke sier at barn av narsissister og sosiopater er dømt,  for de er absolutt ikke dømt, for det fins sunne måter å fylle dette tomrommet og skape en ny familie. Kanskje ikke en biologisk familie, men  forhåpentligvis med mennesker som er empatiske og validerende og medfølende. Mennesker som er der for deg og støtter deg.

Jeg sier ikke at de er dømt, men at effekten av denne type oppdragelse kan vare livet ut, det kan være utrolig skadelig.  Å være klar over noen av effektene dette kan ha på oss, er viktig når vi skal gi slipp på skyldfølelse vi får ved å gå null kontakt med våre overgripere, om de er familemedlemmer eller andre foresatte.

Du skal vite at du har all rett til å kutte båndene til giftige mennesker i ditt liv uansett hvem de er. Du har rett til å befri deg fra hvem det måtte være som forsøker å klandre deg og gi deg skyldfølelse til å ikke gjøre det som er riktig for deg. For selv om du er barn av en sosiopat eller narsissist, betyr det ikke at du ikke har empati og medfølelse, for du har empati og medfølelse. Å gå null kontakt er å vise deg selv medfølelse, det er selvpleie. Selvpleie er så viktig for å ha medfølelse med seg selv. Du kan spare din empati for de som er villig til å være din ekte familie, som er villig til å være dine sanne venner og støttespillere. De som er villige til å løfte deg opp og ikke rive deg ned.

Husk at ekte familie trenger ikke å være biologisk eller familie du ble oppdratt av.»

 

 

Her er min oversettelse og video om det samme:

Hovebilde: denlilledagboken.blogg.no

BOK: «Null kontakt & motmakt
Narsissister, medløpere & flygende aper»
Hvordan avsløre og forstå narsissisme!
Kvadrat banner

Relaterte saker:

23 Kommentarer

  1. Det største problemet med narsissister er deres støttespillere, de såkalte «flyvende apekatter». Narsissister hadde aldri klart å ødelegge folk slik de gjør uten disse narsisstiske medhjelpere. Ofte psykologer, leger, barnevern, polit og dommere.

    • Hei Rune!
      Omfanget av deres skadeverk og varigheten av det mot et offer, spesielt etter et brudd, er takket være deres nettverk og flygende aper, der er vi helt enige. Dette har jeg skrevet mye om lenge da jeg lanserte bruken av begrepet «flygende aper». Dette apenettverket bidrar til svertekampanjer og undergraving av den utsatte og drar med seg inkompetente sakkyndige, dommere, politiet og vitner som gjerne lyver for dem mot en eller annen form for kompensasjon.

      Men at de ikke elsker sine barn og mishandler dem hele oppveksten er deres eget verk. Det er deres egne valg av handlinger og adferd som de ikke kan skyve over på andre. Jeg mener jo at tragedien ligger i at narsissister overhodet får ha omsorg for barn og blir gitt omsorg på et sølvfat av dommere som verken vil eller kan se.

  2. Fryktelig vondt å lese dette her og samtidig litt befriende. Min far har alltid gitt inntrykk av at han var glad i barnene sine, men jeg har skjønt en del år at det er skuespill. Jeg vet også hvem som er de flyvende apene i vår slekt, og jeg blir forskrekket over hvordan de lar seg lure av pappa år etter år. Flere av dem har sett åssen han blir, spesielt i fylla. Allikevel er det han som har behandlet oss dårlig i barndommen først og fremst.

    • Hei Karina!

      Ja, det gjør vondt, veldig vondt å innse at en eller begge foreldrene ikke var glad i deg. Ikke på en normalt måte i det minste. Det er en erkjennelse jeg tror mange syns er vanskelig. På den andre siden, når du klarer å innse dette, slutter du kanskje lettere å bry seg om hva de sier og gjør. For hvorfor skulle du bry seg om et menneske som faktisk ikke bryr seg om deg? Et menneske som til syvende og sist vil deg vondt om de ikke får ha full kontroll over deg.

      Flygende aper er så blinde de velger å være sier jeg. De er med på mishandlingen eller i det minste med på å dekke over det, skjule sannheten for omverden og dermed bidra til videre mishandling av de utsatte. De er like tarvelige i mine bøker. Men som du påpeker til slutt er og blir problemet narsissisten selv. De kan fint mishandle sine partnere og barn i det skjulte i årevis uten av andre vet noe om det. Det er jo noe de gjør alledeles alene utfra egne valg og handlinger. Problemet er og blir narsissisten. Der ligger ansvaret og skylda først og fremst alltid.

    • Hei Svein Johnsen!

      Det er igrunnen så enkelt som du sier. Når mennesker som dette er drevet av sjalusi, misunnelse og hat kan det umulig resultere i gode oppdragere. Ironien er også som du påpeker at de faktisk ikke elsker seg selv i bunn og grunn heller. De elsker det falske Selvet – den «perfekte» masken de skaper for omverden for å skjule sitt sanne jeg.

      • Den stakk! Det falske skuespillet som barn blir tvunget til å spille for å deres besettelse av den falske fasaden. Er det noe de ikke kan fordra så er det Sannhet!
        Ett barn klarer ikke å se at forelderen egentlig nedlesser en med sine egne skavanker. Dette låser seg fast og fester seg. Gror fast. Blir ett svart kubbelys på innsiden.
        Vokser en, så må en sette fyr på dette kubbelyset. La det smelte bort.

  3. Det tok noen år men jeg har klart å tilgi faren min som ødela hele familien og alle mine 3 søsken, inkludert meg selv. Så jeg hater ham ikke eller noe men innser hvor skadelige sånne mennesker kan være og jeg skjønner at det siste vi trenger er å føle oss slemme fordi vi ikke klarer å tilgi helt. Min far begynte å drikke etter hvert og ble innlagt til avrusning en rekke ganger og kom hjem verre enn noensinne.

    Jeg har brukt tusenvis av kroner på terapi og behandling som voksen for å skjønne hvorfor han var som han var, for jeg syntes så synd på ham i oppveksten. Tenk jeg ville skjønne han og ikke se på hva han hadde gjort mot meg. Han klarer enda å få andre til å synes synd på ham, og de skulle bare ha visst hvordan han har plaget barna sine også seksuelt. Han fikk ved siste innleggelse diagnose narsissist og etter det falt mye på plass for meg. Ingen av søskene mine orker ham mer, mamma skilte seg heldigvis fra ham for mange år siden og fikk det omsider godt. Takk for at du og andre tør å snakke om dette vi er opplært til å tie om. Jeg føler jeg omsider blir trodd.

    • Hei Nina!

      Beklager at du også har en slik bakgrunn! Det er så mye victim blaming når det gjelder dette her. Det er liksom ikke lov å påpeke at man har blitt utsatt for skjult og stygg mishandling over år, da er du slem mot overgriperne og sitter fast i hat og bitterhet. Det er utrolig mange utvitende mennesker der ute og selvsagt en rekke narsissister og andre som projiserer sitt eget hat over på oss som snakker åpent om dette.

      Det du forteller om hvordan dette virker inn på utsattes økonomi og helse er også noe vi skal feie under teppet. Årevis med terapi for å hele seg igjen. Svekket helse. Noen får varig mèn og kan ikke jobbe. Tap på så utrolig mange plan folk ikke vil se og likevel er vi slemme som snakker om det. Sånt bullshit hever vi oss bare over. Og jeg er glad for å høre at din far fikk en diagnose som kunne gi dere noen svar.

      Ta godt vare på deg selv og takk for at DU også deler!

  4. Jeg har lest siste boka til Shahida Arabi, Becoming the narcissists nightmare, og det er den råeste boka jeg har lest for ofre for narsissister. Hun er fantastisk og skjønner veldig godt hva det vil si å bli utsatt for mishandling på denne måten. Ingen snakker om ofrene egentlig eller hvordan mennesker som manipulerer deg gjennom hele barndommen eller i et forhold kan nærmest holde deg som en slave for deres syke tanker og ønsker. Det er godt å se deg oversette noe av henne og få det på norsk. Fortsett med det! 🙂

    • Hei Siv-Anita!

      Jeg har akkurat kjøpt boken hennes og ser frem til å få tid til å lese den. Shahida har sterk erfaring med narsissister og hun tør å kalle en spade for en spade, noe jeg har stor sans for.

    • Det som er problemet. En mor har lov til å være oppgitt over sine barn. Stakkars henne! Barn har ikke lov til å snakke stygt om sine foreldre. Spesielt ikke sin mor. Dette utnytter de og bruker. Skaffer seg enda flere apekatter. Har heldigvis kommet meg så langt at jeg driter i dem. Jeg ser ned på dem som biter på det falske skuespillet. Når skal de våkne når skadene nå er synlige? Nei, de vil ikke våkne. Er redde for å innse.

  5. Minnes når det gikk et lys opp for meg om at min mor ikke brydde seg på en normal måte. Vondt og samtidig en lettelse å innse, men få vil tro det. Jeg forsøkte med et par gode kamerater i mine yngre år, men de syntes min «mor» var både pen og snill. Siden har jeg holdt det inne. Kanskje det er på tide å snakke om det.

    • Hei Trond!

      Snakk om det om du føler tiden er moden. Mange snakker om sine opplevelser nå. Høyt og tydelig. Jeg har enda ikke begynt å snakke skikkelig om min egen historie og bakgrunn. Det er absolutt ingen grunn til å tie heller. Det er de som skjønner, men later som de ikke skjønner. Så har du nettverket til narsissisten som skjermer overgripere og mishandlere og er medskyldige i mine bøker. Ikke rart de later som de ikke skjønner eller ser en annen vei. Men tro meg – det hjelper verden og mange andre at vi alle snakker om dette.

  6. Moren min har brukt søsteren min til en ekstra vond innflytelse i oppveksten min : hun lot søsteren min være slem og kald mot meg, dette ble oppmuntret. de to er fremdeles støttespillere for hverandre og jeg føler meg (og bor, også) LANGT UNNA dem. fiendtlig, er betegnelsen jeg syns dekker måten de to var på i barndommen min -mot meg!!

    • Hei Maria Anette!

      Ikke greit overhodet for et barn å vokse opp med den type giftig fiendtlighet. Dette er klassisk triangulering og er jo 2 mot 1, en mor som bruker ett barn mot et annet. Gullungen mot det sorte fåret. Jeg kjenner meg dessverre igjen og gjorde som deg – flyttet langt unna og holde meg langt unna. Om din søster er slik som voksen, vil hun gjøre det samme mot sine barn. Det blir overlevert. Vær glad tross alt for at du ikke ble som dem!

      • Ja, jeg er så glad for det, at jeg ikke er blitt sånn, men noen ganger er det en mager trøst. Jeg vil jo være glad også!

        • Hei Maria Annette!

          Jeg ønsker også at du finner gleden igjen! Jeg vet ikke om du har oppsøkt Youtube eller nettet ellers for å komme i kontakt med andre som har opplevd dette? Det er så utrolig mange hjertevarme mennesker der ute som har opplevd å bli utsatt for denne type mishandling, som har både gode råd og en skulder om du trenger. Jeg har funnet mye glede av å oppleve et fellesskap med andre slik. Det forsløser mye syns jeg å vite at andre faktisk har vært gjennom noe lignende og skjønner deg.

          Ellers tipser jeg om youtube generelt, for det er mange veldig dyktige terapeuter der ute som gir av sin erfaring og kunnskap, slik at du kanskje lettere kan finne veien ut av nettet helt.

          Her er alle videoene til Shahida Arabi
          https://www.youtube.com/user/selfcarehaven/videos

          Her er en dyktig psykolog som har opplevd dette selv Ross Rosenberg:
          https://www.youtube.com/user/clinicalcareconsult/videos

    • Sånn har det bestandig vært her også. Fikk meg misunnelig som barn. Men ikke nå.
      Men det som atter Engang irriterer er slektninger. Spesielt en onkel; Ja, men din bror da? Han har null skolegang. Knapt arbeidet. Aldri hatt en kjæreste og sliter med angst og depresjoner.
      Når jeg sier dette til min onkel, så er svare; Nei! Som vanlig.
      Psykologi er totalt tabu på den siden. Hvorfor? Fordi det kryr? F.eks min mor; Du må innlegges på psykeatrisk; Er hennes klassiker. Eh! Blir hun ikke lei av å prate om seg selv.
      Vel, slekten er forvirrende. Nekter å innse sannheten. EN synes en bare synd på seg selv. Den er de veldig opphengt I. Nei, ta deg sammen. På med masken. Det er da en er sterk. Eh!????

  7. Mine «slektninger» spør meg hele tiden; Ja, men din bror da? Min mor har bestandig vært opptatt av å vise meg at han er favoritten. Men, han har overhode ikke fått til en brøkdel mer enn meg. Nettopp på grunn av dette.
    De såkalte slektningene innser nå at dette blir gjort for å ødelegge våres kontakt. Han sliter nå med angst og depresjoner. Kjempebra! Drømmen er oppfylt. Tenk, nå får hun være øverst! Livsgnist. Sosialklienten I mange år kan hevde seg.
    Jeg sendte til slutt en artikkel fra psykopaten.no til broren hennes. Han brølte; Akkurat! Når jeg sa at det var forskjellsbehandling for å ødelegge forholdet mellom oss. Men, de takler ikke diagnoser. Hun er bare dum! Er en tynn beskyldning.
    Denne artikkelen har selvsagt blitt vist til hele slekten. Det blir også beskrevet om narsissten bakgrunn. Tenker at det stakk. Skam har nok plaget dem veldig. De kan ikke fordra sannheten og snakker aldri om den. Jeg er den eneste som snakker høyt.
    Mottok nettopp en melding fra min mor.
    Hun skulle anmelde meg for offentlige injurier. Hehehe! At jeg satt igang med å diagnostisere hele slekten. Hvor gammel var jeg? Var jeg for feig til å møte slekten og ta det opp med dem? Var jeg 14 år. De er lik faren din; skrev hun på slutten.
    Jeg har alltid fått høre fra henne; Alle sier at vi er så lik! Hun tåler ikke at jeg har fått kontakt med biologisk far. En slekt med mange evner og talenter.
    Glemmer ikke det gedigne bølet; Nei! Når jeg nevnte at der kjente jeg meg igjen.
    Uansett! Måtte bare svare på meldingen; Hehehe! Ja, sett igang. Du snakker om å være voksen. Hehehe!

    • Hei Monica!

      Èn mot alle og DU er den feige? 😀 Jeg må le. Jeg vet nøyaktig hvordan de svarer og forsvarer seg og gjør deg til syndebukk for absolutt alt. Så du må skrifte for slekten fordi du avslører deres dysfunskjon? Hva skjer da? Setter de deg i et mørkt rom på loftet? Jeg kan fortelle at min egen mor i sin tid – som var psykiatrisk sykepleier – krevde at jeg aldri snakket om henne eller familien når jeg var i terapi. Skjønner du hvor teite de er? Jeg gikk i terapi nettopp pga familien min, og det visste hun jo. Og selvsagt snakket jeg om det og takk for det for jeg fikk jo hjelp til å skjønne hva jeg hadde vokst opp med.

      Befri deg fra dem Monica – livet ditt vil ble så utrolig mye bedre uten dem! 🙂

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*