Våg deg ikke fri

-Du kan faktisk ikke bare stenge meg ute. Jeg har rettigheter husk det. Fortsetter du slik, blir jeg nødt til å sloss mot deg!

– Så får du slåss om du velger det, sa han rolig og bestemt.
Høyrød av sinne og frustrasjon, smelte hun døren etter seg med en boble av hevn over hue. Bestemt trampet hun ned grusgangen og passet på å la jernporten smelle ekstra hardt etter seg. Stillheten han opplevde nå, var ti, nei hundre ganger større enn tidligere. Den fylte rommet og hele ham. Godstillheten. Fred. Han sukket tilfreds, lykkelig, glad for første gang på lenge. Frykten hennes hadde tatt så mye plass. Dyttet mennesker ute av rom og liv og skviset de som var tilbake langs veggene, trengt opp i et hjørne eller ned i gulvet.

-Ja, jeg har følt meg beklemt, mindre enn, skviset og tråkket på, tenkte han og snappet til seg flasken på bordet.

Lettelsen som fulgte denne gangen, hadde løftet et tonn byrder fra hans slitne skuldrer. Hennes ord traff ikke mer. Truslene var tomme. De skadet ham ikke, trengte seg ikke inn under huden som giftfylte piler og fortærte ham innenfra og ut. Som før, da han alltid satt sammensunket og trist tilbake etter nærkontakt med henne. Kontakt overhodet. En fange i hennes evne til å kontrollere hans selvbilde. men lenkene var kastet nå, han kjente det på vekta.
– Pingpong. Return to sender, sa han overbevisende til katten og skjenket seg et glass whisky.

Sjelden drakk han mer, for det sløret hans bevissthet og han ville gjerne være fullt bevisst alt som foregikk nå. Nyte og være til stede i hvert sekund herfra til siste stoppested. De gyllne dråper hadde vært hans medisin i mange år. Sene netter med frykt for morgendagen og et hjerte som slo ujevnt, hadde han selvmedisinert som det heter. Slukt ett glass. Kanskje to. Den tredje var alltid over grensen og kontrollen forsvant. Selvkontrollen, viljen til å stå imot og kjenne på mer smerte, forsvant med tredje glasset som rant nedover systemet og bedøvde virkeligheten.

Bevisstløs søvn hadde han skaffet seg på denne måten og sluppet de voldelige og hatske drømmer som hjemsøkte ham år etter år. Raseri, fordreide monstre og syke handlinger. Drømmer om bestialske mord, fra hans hånd. Partering av et menneske han følte en intens forakt for, fordi han ikke klarte å frigjøre seg. Trodde han.

Omsider hadde han gjennomskuet henne. Det tok ham hele livet som voksen. Tvers igjennom så han plutselig hennes kamp for å ha kontroll, eie, styre, bestemme, manipulere. Som han hadde måtte snuble, slå seg, gå i blinde og hate for å se bakenfor hennes borg av selvforsvar. Et jernteppe av angst. Bakenfor lå frykten i fosterstilling og ventet på å bli angrepet, tilintetgjort. Frykten for å miste, for å ikke være del av, for å leve og la leve. Frykten for å dø, alene, ensom, uten betydning. Den frykten hadde han tatt i arv og gjort til sin, mens han humpet rundt på følelsemessige krykker gjennom livet.

Lettelsen gikk over i sorg. Sorg over årene gått med til kamp og stillingskrig. Til tross for at han så hennes sårbarhet og frykt, hadde hun frarøvet ham så uendelig mye. Beger på beger sto tomme i hans sjel. Beholdere hun skulle ha fylt som mor, men ikke hadde maktet, villet, valgt vekk. Dermed tråkket han gjennom livet for halv maskin, med halvparten av programvaren han trengte for å leve fullt ut. Fungere normalt, som det så fint het. Noen gyllne dråper sved nedover halsen og vekket ham til nye sannheter. Han hadde vært en halv mann.

Livet har likevel klart å vaksinere meg mot ting, tenkte han og reiste seg, gikk mot vinduet og så gjennom landskapet.

Han hadde sluttet å ha forventninger. Sluttet å regne med at andre gjorde livet hans fullverdig. Det var hans eget ansvar, han visste det. Sitt eget selskap elsket han, og han var aldri ensom. Sjelden ble han skuffet over andre for de var mennesker som han. Som henne, som forsøkte å leve, overleve med de forutsetninger historiene deres hadde gitt dem. Mens hun dyttet inn giftdosene i den ene armen, lurte livet inn vaksiner i den andre.

Hadde hun gjort ham en tjeneste, undret han? Var han egentlig så sterk at han var redd for å knuse henne? Var han så redd sin egen kraft at han lot henne pine ham til ydmykelse og åndelig død? Eller var han så svak at han måtte skylde på henne?
Katten hoppet opp i vinduskarmen og gjorde seg tydelig. Et kort øyeblikk skalv han i gammel angst for alt han ikke hadde skjønt og sett. Alt – ble tydelig i et øyeblikk av sammenfallende tanker.
Så kunne hun ikke elske meg slik jeg trengte, slik hun burde. Det er hennes problem ikke mitt. Jeg tilgir deg og reparerer meg selv.

Et vindkast flyttet blikket hans til jernporten hun hadde slamret hardt etter seg noen timer før. Kilt mellom porten og gjerdet, blafret hennes oransje halstørkle i ville kast. Det ålte og vrengte seg og buktet som et rasende spøkelse.

– Se, jeg er her ennå, du kan våge å stenge meg ute!

Brått stanset vinden og tørkleet falt til bakken. Flatt, livløst, stille og uten kraft lå det der med et siste rop.

– Kanskje en dag tør du slippe meg inn, hvisket han og blåste henne kjærlig avgårde.

2 Kommentarer

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*