Dama til Jesus

Jack Nicholson (McMurphy) discovers that the deaf and silent Native American Will Sampson (Chief Bromden) actually hates the hospital establishment just as he does but handles it in a different way.

– Få låne en røyk av deg da. Please! Ok, bare noen trekk. Kanskje halve? Fort deg før de ser det.
Hun fikk røyken og sugde i seg halve i ett drag. Nervøst kikket hun rundt seg, som en forskremt hare og trakk et nytt magedrag til røyken glødet som et trafikklys.

På vaktrommet rett bakenfor kikket et hue ut av luka. Et vindu med forsterket glass, klistret full av fingermerker.

– En til, gi meg en til da fort.
Jeg nølte, mest fordi det lyse hodet i vinduet dukket opp igjen med et misfornøyd uttrykk og kom trampende mot oss like etter.

– Gerd slutt å mas om røyk. Du vet du ikke har lov til dette. Du har en rasjon og du får en røyk om to timer.
Gerd klasket hånden hardt i bordet og satte opp et engleansikt.

– Hakke røyka jeg. Slutt å ljug, det er stygt å ljuge. Det er synd å sove. Plutselig hev hun seg opp av stolen som vippet og ramlet bakover, stormet nedover korridoren og smalt igjen døra til cella si. Det var det jeg kalte rommene. Celler.
Avdelingen besto av en lang korridor med celler på hver side. Vi som røykte, hadde en liten krok ved inngangsdøra. Porten. Helvetesporten. Perleporten? Tvilsomt. Det peip iltert hver gang noen ble låst inn eller ut. Stort sett var det høvdingen – overlegen og noen pleiere som smatt inn og ut av døra til friheten. Eller var egentlig fengselet der ute? Hva ble vi skjermet mest mot? Oss selv? Verden? Livet?

– Hva ønsker du mest av alt å kunne gjøre nu? Vi satt på cella, psykologen og jeg. En seng, et bord, en vask, et skap og et vindu med gitter foran var kulissene for vår samtale. Scenen for sinnets samtale, ordene fra ytterste mørke denne lille mannen skulle trylle lyse igjen. Om han hadde hatt tid. Taklyset skinte grelt og dunkelt ned på oss. Jeg satt på sengekanten. Hodekrymperen ytterst på en pinnestol.

– Knuse vinduet og løpe som faen. Løpe langt vekk herfra. Bare løpe og løpe til jeg segner om og må hvile. Sove i 100 år, svarte jeg.
– Det gjør mæ trist å høre. Vi vil jo bare hjelpe dæ. Han var liten av vekst psykologen og kom fra nord et sted. Bak de tykke brillene skimtet jeg et sørgelig blikk. Tristheten rant i de nøttebrune øynene hans. Kanskje han var deppa og? Han ville meg vel, men jeg orket ikke betro meg. Hvorfor skulle jeg spy ut min livshistorie i hytt og pine til stadig nye folk? Folk som egentlig ikke hadde tid uansett. Hva visste jeg om dem? Om deres bakgrunner og livshistorier? Hvor objektive klarte de å være, disse vokterne av sinnet, pleierne av galskapen?
Etter lynpraten med eksperten, tuslet jeg sakte inn på dagligstua sammen med min tunge følgesvenn. Depresjonen. Jeg var visst deppa, kanskje gal. Jeg visste ikke og brydde meg ikke.

Dagligstua var et lite rom, kombinert spiserom. En rød vinkelsofa hadde sett sine beste dager. Noen slyngplanter hang fra veggen og en TV sto skjevt i et halvmørkt hjørne. Alt var lurvete, kaotisk og trist, som sjelene her inne.

– Se på Martha da. Se åssen de behandler henne. Det gå`kke an å behandle gamle folk på den måten. Gerd hev seg frem mot meg og viftet iltert med en finger. Jeg var enig. Martha på kanskje 60 år, var bundet fast i en lenestol med et belte om livet. Der satt hun og rykket og kastet seg frem og tilbake. Time etter time. Hun mumlet og siklet litt. Øyene var lukket og hun så ut som hun sov og hadde stadige mareritt. Plutselig kunne hun finne på å røske kjolen sin opp over hode til underlivet ble blottet. Hun ante ikke hva hun drev med. Hvorfor var hun bundet fast i en stol her? Gerd løp brått bort til Martha og holdt henne vennlig hardt, mens hun skrek.

– Slipp henne friiiiiii. Dere kan`kke behandle folk på denne måten! Husk jeg er kjæresten til JESUUUUUUUS.
– Ja, hun har ingenting her å gjøre stakkars kvinne, sa Pettersen lavmælt, men iltert. Pettersen satt stille på en stol ved helvetesporten. En mann midt i 50-årene, med et trist smil om munnen som mumlet regler. Lange regler og grisevitser, hver dag, på samme sted. Som en vokter satt har der og passet på eller ventet. Han var antagelig sjømann, for jeg hørte ord om seilas og verdenshav. Pettersen så ut som en snill mann, på feriereise i hodet.

– Dere sku ha blitt dopa ned med all den gifta dere propper i oss her, så tenker jeg dere ble tullete og. Apedop får vi og aper blir vi! Gerd kjeftet mens hun knuget Martha ennå hardere.

Helvetesporten pep sint og gapte like etter. Overlegen ble spyttet inn, the Boss himself. Gerd slang seg ned bak stolen til Martha og holdt seg for øynene.

– Står til med Pettersen i dag, spurte Overlegen uten å vente på svar, og hastet kjapt ned korridoren på klakkende tresko.
– Jeg venter tålmodig på den dagen du blir dopet ned og lagt inn her selv Herr Overlege. For den dagen kommer. Da skal Pettersen slå flikkflakk bortover korridoren. Jeg måtte bite meg hardt i leppa for å ikke brøle av latter. Midt i galskapen regnet gullkorn. De beste perlene noen svin kunne få, ble liggende igjen i rommet med de rare i.

Gerd hadde vært på åpen avdeling i 3 år før hun ble flyttet til lukket for en måned siden. Dette fortalte hun med fortrolig, høylydt hvisking hver gang jeg satt og røykte. En hel måned i dette helvete, tenkte jeg. Ikke rart folk blir gærne. Om jeg ikke var gærn, ble jeg det nok her inne.

– Men jeg får jo brev av kjæresten min vet du. JESUS skriver så vakre kjærlighetsbrev og holder motet mitt oppe. Øynene hennes funklet mens hun lirket opp et krøllete ark fra baklomma og brettet den høytidelig ut.
– Se her, du skal få lese, men det er hemmelig. Ja, at jeg er kjæreste med JESUS. Det var blitt sent. Jeg ville sove og slapp ut en gjesp.

– Du må ikke sove, det er synd å sove, ropte hun og veivet med en finger. Jeg skal holde deg våken, så du slipper å synde. Jeg leste brevet hennes. Et rørende, barnslig brev fra en kjæreste til en annen. En som lovte Gerd evig troskap, evig kjærlighet og å alltid verne om henne. Hun var av jordens vakreste mennesker sto det skrevet. Så vakker at hun kunne få hvem som helst og alle ville ha henne……Kjærlig hilsen JESUS.

– Det er et vakkert brev Gerd. Den må du ta godt vare på. Jeg lover å ikke fortlelle noen hvem du er kjæreste med. Nå må jeg sove litt. Jeg er så trøtt skjønner du.
– Ja, men det er synd å sove, veldig synd. En dødssynd er det. Ikke gåååååååå.
– Skal jeg klare å leve videre må jeg nok begå den dødssynden, sa jeg og gikk mot cella.

Egentlig var jeg ikke trøtt. Ikke på den rette måten. Tankene surret uavlatelig i hodet. Spant i en endeløs ring av gnagende gjentagelser. Jeg ble liggende og kikke i taket. Plutselig skar noen fryktelige rop og skrik gjennom nattemørket. Rett i magen min havnet ropene. Morsmagen.

– Mammaaaaaaaa. Hjelp meg mammaaaaaaaaa. Det var uutholdelig vondt å høre på. En voksen mann ropte, høyt, sårt, dypt fortvilet. Bunnløse, primale hulk fra et blødende sår skrek han utover natten. Jeg ville ikke høre og brettet puta rundt ørene. Det var slik jeg hadde sett på film. Gjøkeredet. De gale som hylte og skrek, ruget på stoler, kakket hodet i veggen og virret meningsløst rundt i intet. Slik vil jeg ikke bli, tenkte jeg og presset øynene hardt igjen.

Mannen i sin nattefortvilelse stilnet, etter at flere par raske tresko hadde entret cellen hans. Han fikk sikkert en sprøyte, tenkte jeg og kjente søvnen var i ferd med å føre meg vekk fra alt det vonde, uvirkelige, skjeve og fremmede. Skyer, bløte, luftige skyer jeg kunne danse på, skapte jeg i mitt indre søvnlandskap.

Igjen ble stillheten brutt. Noen tok i døra og lusket inn. Usikre steg kom mot meg og gikk unna igjen. Jeg regnet med det var en pleier som sjekket innom på natta. Klikk! Taklyset gikk på. Jeg myste halvblind mot skapet der en skikkelse sto klemt inn i hjørnet.

– HYSJ! Du må ikke sove. Det er synd å sove. Jeg er her for å holde deg våken så du ikke synder mer, hvisket stemmen høyt. Gerd sto og hovret over meg med en pekerfinger som sirklet inn mot nesen min.
– Du MÅ bare ikke sove skjønner du fysj og fy! JESUS er veldig skuffa over deg nå. Som en katt frøs hun til og lyttet erfarent til klakkene på vei i korridoren. Tresko på kjapp anmarsj mot cella. Rask som en gaupe, trykket hun seg atter inn i hjørne ved skapet. Celladøra gikk forsiktig opp igjen. Pleieren myste bort på meg og lurte på om alt var i orden. Jeg nikket, men pleieren slengte ørneblikket i retning nattergalen.

– Gerd kom hit med en gang, sa pleieren og skjente på henne som en uskikkelig unge. Hva gjør du her inne overhodet og forstyrrer midt på natta?
– Ja, men jeg hakke gjort noe gæææærnt. Jeg skulle bare hjelpe henne. Jeg kom inn her for å hjelpe henne å sove jo!!!!

Be the first to comment

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*