Psykopatiske foreldre groomer/hjernevasker barn

Hvordan hjernevasker, programmerer eller groomer en psykopatisk forelder sitt avkom? Begrepet «grooming» er vanligvis forbundet med seksuelle overgrep der overgriperen får barnet til å føle seg spesiell før overgrep tar til, for å minske sjansene for at barnet skal avsløre deres «spesielle hemmelighet».

Det finnes en rekke stadier av grooming som definerer prosessen, som blir brukt for å bevisstgjøre barnet til å akseptere seksuelle overgrep.

Oversatt av Anita Sweeney

Et lignende konsept foreligger når en av foreldrene er en psykopat og bruker barn som verktøy for overgrep mot den andre forelderen/parten. Psykopaten tåler ikke at barn uttrykker noen som helst hengivenhet overfor den andre forelderen på noe vis, og barnet er opplært til å godta sterk emosjonell mishandling mot den andre forelderen, som et spesielt bånd de deler med den psykopatiske forelder.

Barn i denne dynamikken er ikke barn. De er våpen som skal brukes mot den andre forelderen/parten, og er også opplært til å dekke over hva  den overgripende psykopaten gjør og hvordan han / hun bruker dem i et infamt spill.

Ingen foreldre som virkelig bryr seg om sine barn ville torturere barn på denne måten, da de langsiktige konsekvensene er forferdelige. Misbruk er gjentakende av natur. Lærer du et barn å misbruke, forfølge/stalke, og å opptre som en psykopat som akseptert norm for atferd, er det nettopp slik de vil bli som voksne.

Den psykopatiske forelderen har ingen grenser og vil behandle og groome barna som en spesiell fortrolig, legge dem på et voksent nivå, fremme psykopatens overgripende handlinger mot den andre forelderen/parten, da det er det ENESTE våpen de har mot den andre forelderen. De er ute av stand til et normalt voksent forhold, emosjoner og følelser, så deres eneste mål er ødeleggelsen av den andre forelderen og barnets forhold til det,  ved å bruke barn(a).

De har ingen tankeprosess eller forståelse for deres handlinger, da den psykopatiske forelder er ute av stand til å selv-reflektere og erkjenne deres atferd og hvilken innvirkning de har som et uhyrlig «forbilde» i et barns liv.

Barn er selvfølgelig vitne til og gjort til part i misbruk og overgrep.

En forelder som er i stand til slike handlinger har ett eneste mål for øye, og det er ødeleggelsen av foreldre-barn-båndet mellom barnet og den andre forelderen, som er den eneste tilfredsstillelse og glede de har i livet. De stalker, misbruker og trakasserer den andre forelderen som sitt foretrukne «leketøy» og involverer barna i dynamikken og får en pervers tenning hver gang et barn er med i deres misbruk. Til omverdenen forsøker de å fremstille seg selv som den kjærlige foreldre som må hanskes med en irrasjonell og gal eks. Realiteten er at  ingen foreldre som har et snev av medfølelse og følsomhet for sine barn, ville programmere dem til å bli overgripere.

Forskningen er veldig klar og den psykopatiske forelder har ofte vokst opp i et hjem med overgrep. Barn oppdratt i overgriper hjem, misbruker sine egne ektefeller og barn, og ender ofte opp med rusproblemer.

Barn over 5 eller 6 år har en tendens til å identifisere seg med overgriperen og mister respekt for offeret.

Noen unge gutter overfalt sine mødre og søsken. Ungdommer, spesielt jenter, kan ta på seg byrden av å prøve å beskytte sine yngre søsken. Jaffe, P., Wolfe, D., og Wilson, S. Children of Battered Women: Issues in Child Development and Intervention Planning. Newbury Park, CA: Safe, 1990.

75% av guttene som er vitne til foreldres overgrep har påviselige atferdsproblemer. Fagan J. og Wexler, S. (1987). «Family Origins of Violent Delinquents.» Kriminologi, XXV, ss. 643-669.

Alvorlig barnemishandling fører nesten alltid til alvorlig mishandling av mødre gjort av fedre eller mannlige partnere. Stark, E. og Flitchcraft, A. «Kvinner og Children at Risk:. Et feministisk perspektiv på Child Abuse» International Journal of Health Services, vol. 8, nr.1, 1988.

Barn fra hjem med overgrep kan vise lav selvfølelse, tristhet, depresjon, stressindikatorer, dårlig impulskontroll, og følelsen av maktesløshet. De har høy risiko for alkohol- og narkotikamisbruk, seksuell utagering, rømming, isolasjon, ensomhet, frykt og selvmord. Crites, L. og Coker, D. (1988) “What Therapsts See That Judges May Miss: A Unique Guide to Custody Decisions When Spouse Abuse is Charged,” The Judges Journal, Spring.

En leser (Takk!) gjorde meg oppmerksom på denne mannen som selv har erfart narissisme gjennom oppveksten. Her forklarer han hvordan et barn blir groomet til å bli narissistens forlengende selv og gjerne ender opp som en narsissist selv. Han har flere gode youtubes rundt akkurat grooming av barn, hvordan psykopaten sår splid, bruker penger og materielle goder som lokkemidler og for å skape sjalusi mellom søsken, blant mye mer rundt tema. 

 

 

Kilder:

Riverside Superior Court and National Family Law Abuse

Forskning.no

 

Relaterte saker:

Er du en flygende ape? – psykopaters medhjelpere og medskyldige

Psykopater i lederstillinger

Alt er mitt – når søsken er narsissister

12 tegn på en narsissistisk familie

Psykopatens syklus i forhold : idealisere – degradere og kaste

Den engleaktige nabokjerringa – ulv i fåreklær – covert narsissisme

32 Kommentarer

  1. Her har du en kar som har god innsikt i narsissister og psykopater. Hvordan de plukker ut en av ungene i flokken de groomer og gjør til gullungen. Gullungen får fordeler, gjerne økonomiske og beskytter mor/far som er narsissisten, ofte mot andre søsken. De andre ungene blir gjerne syndebukker og utsatt for overgrep av mor/far.

    • Hei Geir og takk for interessant Youtube! Her er en av samme mannen om når gullungen, den utvalgte – trekker seg unna narsissisten feks fordi h*n er berettiget sint på vedkommende eller har gjennomskuet noe med narsissisten, og en av de andre barna blir gullungen. Feks. ved at forelderen forsøker å så splid mellom den utvalgte og syndebukke(e), gjøre dem sjalu på hverandre med at syndebukken plutselig får noe gullungen ikke får o.l . Min erfaring er også at dette handler om penger og verdier gullungen blir vant til å få også som voksen, og plutselig blir avskjært fra om de ikke «oppfører» seg.

      Her er om hvordan de blir groomet fra de er små.

  2. Vi er fire søsken som har vært gjennom helvete og tilbake med en slik mor. Som voksne er vi sjelden på talefot og kan ikke kommunisere normalt, ingen stoler på hverandre. Eldstemann er gullungen og får alt og blir smisket opp etter ryggen og vi andre er bare bra nok som budbringere, dasstømmere og hakkekyllinger. Sykt kjip måte å ha en familie på med konstant drama og kaos.

    Jeg holder ungene mine langt unna henne for jeg ser hva hun har gjort med ungene til ene bror min. Samme dritten om igjen.

    Noen steder leser jeg at narser kan forandre seg, andre påstår det aldri skjer og blir verre med årene. Det hender jeg tror mor har mildnet, men tar ingen sjanser.

  3. Hei Marcus!

    Ja, det er en veldig kjip måte å vokse opp på. Ikke minste fordi det foregår så skjult og uttad virker jo narsissister som verdens hyggeligste og beste mennesker. Jeg har selv vokst opp under slike forhold og har måtte lære på den harde måten å ikke gå i empatifellen med slike mennesker i voksen alder og har bare lykkes delvis. Men jeg vil heller ha for mye empati enn ingen overhodet. Faktisk.

    Vær glad du ikke har blitt som moren din og innser det beste for barna dine er å ikke bli eksponert for dette. En narsissist vil bare fortsette å overlevere sin forvrengte versjon av virkeligheten til alle ledd om mulig, og skade flere og flere i prosessen. Snakk om arvesynden?

    Jeg har lest mye forskning siste årene og konklusjonen er alltid at en fullbåren psykopat/narsissist aldri vil endre seg. I noen tilfeller kan adferden dempes og endres om de har flere lidelser som mange av de har, som bipolar eller ADHD. Da kan terapi og visse medisiner bidra til en positiv endring. Forutsetningen er alltid at de vil dette selv.For det falske Selvet de har skapt seg, er perfekt og feilfri og de gjør aldri noe galt. De er i sin fulle rett til å spille med egne regler de kan endre når det passer dem, mens vi andre må følge de gjengse eller deres utvalgte til oss. Ergo trenger de jo ikke terapi eller å endre noe med seg selv.

    Jeg har likevel lest at folk med narsisistiske trekk, kan endre seg og bli bra med tiden. I noen tilfeller også om de opplever dype nok livskriser til å «se lyset» eller innser at det å leve som skuespillere hele livet krever så mye energi og gjør at de til slutt ender opp bitre og alene, at de velger å jobbe med seg selv.

    Noen mildner fordi de blir sliten av sitt eget spill og andre blir verre med årene har jeg lest. Det er vanskelig å vite dessverre.

    Mvh Anita Sweeney

  4. Supert svar, takk for det! Når du har levd i en twilite zone hele oppveksten. er det okai å vite det er flere der ute som skjønner. God helg. 🙂

  5. jeg er i et dilemma mellom min samboer og hans barn og deres mor. jeg har lenge hatt en mistanke om morens psykiske tilstand.men vært i tvil pga til tider har denne moren virket og gitt utrykk for å ha full kontroll og utad veldig omsorgsfull mor. andre tilfeller viser hun seg som totalt hjelpesløs, klagende på hvor vansklig hun har det med barna alene og mennene som har sviktet henne. barna er konstant engstelig for moren spesielt den eldste på10 år. hun fungerer som barnevakt, medstøtter,og en formidler på alt som skjer i vårt hjem når hun er hos oss. moren smser henne hver time og datteren gjemmer seg på badet for å prate hemmelig med sin mor. datteren har forandret seg betydelig i en periode på ca 2år, fra å være sint, utagerende, og respektløs ovenfor voksne og andre barn, til å bli selve englebarn, rolig behersket, høflig men alvorlig og nesten litt underdannet.tidligre gav hun sterkt uttrykk for at hun hatet sin stefar,min mann.hun snakket til han som en voksen med voksne begrep da var hun ca 6 år.men nå viser hun det motsatte.veldig hengivende. jeg vet hennes mor har snakket nedlatende og negativt om hennes stefar og meg til datteren sin og deres felles sønn. og gitt sterkt uttrykk ovenfor dem for at det ikke er bra for barna at de er hos oss,men at hun ikke har noe valg. samtidig som hun viser takknemlighet ovenfor oss at de kan være hos oss. hun driver et slags skuespill og overdramatiserer helt normale situasjoner. av en eller annen grunn ble hun desperat av å få et barn til, hun gikk til min mann og spurte om han ville hjelpe henne med det, men at han ikke trengte å ha ansvar, han takket selfølgelig nei, dette ordnet hun på andre måter og sitter nå med barn nr 3, den yngste og den eldste uten far, og klager ovenfor sine barn om at denne mannen ikke vil ta ansvar og at hun er etterlatt igjen. dette barnet har dsv en kronisk sykdom. den eldste på 10 år har ofte ansvar for den lille når mor er på jobb eller er veldig sliten. min mann er engstelig for barna, men gjør ingen inngrep.han har fortalt meg noe om hvordan hun er og oppfører seg når hun blir sint,men vil helst bare holde seg unna henne for hun blir gal når han forsøker å si noe. han skal ikke blande seg inn i hennes liv kun når hun trenger mannlig hjelp med hus eller bil, da er hun så ydmyk og hjertlig. deres felles sønn er svært knyttet til sin far, han bor hos mor og er på helgebesøk hos oss. hans mor behandler han som litt underbegavet og mindre enn hans alder tilsier , selv om han er mer enn begavet. ikke vet jeg hva som egenlig feiler denne dama, men noe som er sikkert er at utviklingen til disse barna vil slå ut feil en eller annen gang.og jeg vil føle meg ansvarlig. jeg mener hun har sosiopatiske trekk, selv om hun viser utad på bilder og sammen med andre at barna er hennes liv og sitt alt, det gjentar hun veldig ofte, nesten som om hun prøver å overbevise andre eller å dekke over noe.
    jeg får gyselige følelser av hennes nærvær pga denne ovelegne falskheten av hyggelighet når jeg vet hun helt ønsker å tråkke på meg. men så blir det så vanskelig med barn inn i bilde. jeg hadde satt veldig pris på en annens mening om hvordan denne situsjonen ser ut utenifra.

  6. Hei Mona!

    Det er veldig vanskelig å si mye rundt dette, selv om det slett ikke ser bra ut. Denne moren kan ha psykiske problemer generelt. Om hun har en personlighetsforstyrrelse, er vanskelig å si utfra det du forteller og det har jeg heller ikke kompetanse til.

    Din mann burde absolutt engasjere seg mer i forhold til barna, tross alt er det også hans ansvar. Problemet er at om denne kvinnen har en personlighetsorstyrrelse, kan det koste mer enn det smaker for ham personlig, men han kan også oppsøke hjelp og veiledning. Det er barna som bør være i fokus først og fremst.

    Dine observasjoner er viktige, men jeg ville anbefale deg å bli med i enten noen grupper som tar opp denne type problematikk eller oppsøke en ekspert selv aller helst sammen med din mann og lufte dette for dem. Da er du i trygge hender og kan få en vurdering og eventuelle råd om hvordan gå frem videre. Her og nå er det aller viktigste at disse barna vet de er velkomne og trygge hos dere. Alltid. Og at de får klare grenser på adferd og oppmuntring på at de er gode nok som de er og trenger ikke spille skuespill med dere.

    Mvh Anita

    • tusen takk anita for tilbakemelding på mitt innlegg. ja det er nok lurt å oppsøke kyndige som kan redgjøre for hvordan man skal gå videre med dette, så det ikke blir ødeleggende først og fremt for barna.

  7. Det har betydd så uendelig mye og endelig få svar på livets store gåte. Å få bekreftet sine mistanker som ingen andre viser støtte for. Det er jo ingen det er mer synd på enn stakkars lille mor. Nei, hun kan umulig ha mishandlet sin egen datter f.eks nyoperert I hjernen. Klart det sier jo seg selv at det er datteren det er noe gale med. Det er jo logisk. Hun har alltid vært opptatt av å skulle hevde min bror. Men hvor er han? Han kommer jo seg aldri på bena. Hun har fått med seg at atter engang så har hun ikke klart å knekke meg. Det er jo takke være henne at jeg har hatt en enorm viljestyrke. Har nå bygd meg opp en flott historie. Kanskje påtide å få den ut? Uansett, min store gåte er; Hvorfor vil ingen innrømme overfor meg at hun ikke er riktig klok? Hennes nærmeste har jo gitt henne opp. Til og med hennes egen far ville ikke ha noe med henne å Gjøre. Men tar jeg opp emnet så skal jeg blant hennes nærmeste trykkes ned? Alle vil liksom at jeg skal være lik henne. Fordi jeg ikke skal tro at jeg er noe bedre? De ble litt skuffet når jeg møkte biologisk far. Min mors standard setning har alltid vært; Alle sier at vi er så lik.Vel, den er oppbrukt nå. Har nå endelig blitt frisk og er I full gang med aktiviteter som passer Selvet som jeg Før fortrengte. Råder alle til å bare gå terapeutisk over alt. Slik at en ikke vil ofre livet sitt på slike mennesker. Den verste straffen en kan gi dem er likegyldighet.

  8. Hei Monica!

    Hvorfor ingen vil støtte deg på at din mor er forstyrret er dessverre enkelt å svare på. Vi nordmenn er VELDIG opptatt av fasaden uttad. Vi skal heller ikke vise at vi har problemer innad i familien eller slekten for da er vi mislykket. Det har nok nær sammenheng med Janteloven som opplagt var skrevet av en psykopat. Du skal ikke tro du er noe. Fin måte å holde folk nede på.

    Så om man innrømmer at man har en person i familien/slekten som er mentalt syk og faktisk skadelig, reflekterer det tilbake på en selv og det er mye skam forbundet med dette ennå -dessverre. Det er som å ha en alkoholiker eller narkoman i familien. Det er skambelagt og skal heller skyves under teppet.

    Vær umåtelig stolt av deg selv som har viklet deg ut av din mors mishandling! Veldig mange voksne barn av narissister må forlate hele familien og slekten sin for å leve gode liv videre. Ikke finn deg i å bli trykket ned av noen rundt deg. Det er også en måte å unnlate å ta ansvar på for de som nok har skjønt noe ikke var som det skulle og ikke grep inn.

    Mvh
    Anita

    • Tusen takk!

      Du har virkelig skjønt det! Betyr mye å få sine innerste tanker beskrevet av andre. Hos meg så blir det liksom de samme setningene opp igjen og opp igjen.

      Du har helt rett. Det store ordet er; SKAM! Det er nok deres egen skam de vil jeg skal overta fordi jeg har åpnet meg. Tatt av meg masken. De Tviholder på den. Spiller ett vanvittig falskt skuespill.

      F.eks mobbing når jeg har havnet I koma pga bivirkninger på medisin. Dvs. Jeg er svak. Kan ikke prate. Ypperlig anledning til å hevde seg. Men, det må jo være en grunn? En årsak?

      De plages veldig med misunnelse og sjalusi. Veldig opptatt av penger. Men de er overhode ikke flinke med penger. Ene konkursen etter den andre. Forfalske navn osv.

      Det blir sagt at grunnen og årsaken til at Deres mor fikk 8 barn. Er fordi hun ville få mer I barnetrygd. Hun brydde seg ikke om dem. Men de konkurrerte om hennes oppmerksomhet.

      Dvs. Usynlig. Psykopatene er jo besatt av å være synlige. Være konger og dronninger. Akkurat som jeg har sagt om min tante.
      Min mor har alltid sagt; Alle sier at vi er så lik! Positive handlinger skal veies om til at det er det henne som står bak.

      Men hvis vi er så lik; Hvorfor er jeg så lat? Hvorfor synes jeg så synd på meg selv? Hvorfor smisker jeg? Hvorfor lyger jeg? Hvorfor er jeg en taper? Osv. Osv.

      Hun har alltid vært besatt av å skulle ha meg misunnelig på min bror. Klart det stakk som barn. Men som med alt annet; Fortreng!

      Jeg kom meg bort. Fikk ett innblikk I livet uten det sure, bitre, dorske, tomme ansiktet. Desperat etter å komme med kommandoer og ordrer. HER! De konstante Lappene. Gjør DET!!!

      Jeg synes synd på de «sterke» mennene som nekter å innse. For flaut? Når en har blitt alkoholiker? Når gullungen deres har fått angst?
      Ikke måte på hvor lik jeg er henne.

      Vel, litt oppbrukt nå. Har møtt biologisk far. Åpen og ærlig. Er seg selv og Hører på hjertet. Bor I ett hus ifra 1880-tallet. Driver sitt eget Møbelsnekkerverksted osv.

      Til slutt; Jeg fikk B I alle fag ved Kunstfagskolen. Hvor har jeg arvet det ifra? Hmmmm!

      • Hei igjen Monica!

        Du har skjønt mye og lært på den hardeste måten, gjennom et liv med en eller flere slike mennesker rundt deg. Jeg roser alle som klarer å se realiteten som er svært vond og vanskelig å jobbe seg ut av, men faktisk komme seg videre. Klapp deg selv på skulderen og vit at du vil være en ressurs for mange andre på din vei som enten vokser opp med dette eller på annet vis får det tett på livet!

        Takk til deg! 🙂

  9. Faren til sønnen min holder på slik. Sender barnevernsmeldinger fulle av løgn for nå passer det han å ha omsorgen. Han har over flere år aldri betalt bidrag, han har kommet og gått ut og inn av livet han og forventer at sønnen skal stå klar t å ta imot han når han er klar igjen. Sønnen min har fått mange følgesskader av dette men likevel har han håpet. Jeg forstår han så godt at håpet er der for han er jo faren tross alt. Faren snakker stygt om meg til sønnen min, og de gangene jeg nesten har måttet tvunget han til å reise til faren MED faren til stede så er det likevel min skyld. Faren har ingen forståelse for andre ting, han flyger høyt og lavt hele tiden i humør. Lover og lover og bryter det snart igjen. Nå i det siste etter barnevernsmeldingen igjen så stiller han opp som bare det, men så fort de er ute igjen så reiser han fra han på natten for å jobbe i bar o.l..andre er inne og bekymret for hvordan han har det hos far men hjelper lite det når far selv ikke ser hvilken skade han gjør. Nå har han begynt å manipulere han også i den grad at sønnen min sier ja fordi han frykter bråk og faren bruker det mot meg. Hva kan gjøres?

  10. Hei Katrin,

    Beklager sent svar! Det er vanskelig å si hva som skal gjøres, men du må sette klare grenser for hvordan du tillater faren å behandle barnet deres. Barn vil naturlig nok tro det beste om sine foreldre og hige etter bekreftelse på at mor og far elsker dem ubetinget. Slik er det ikke alltid dessverre. Men det går an å si til et barn at det ikke er deres skyld at den andre forelderen oppførerer seg slik. At det ikke er fordi barnet ikke er bra nok men fordi den voksne ikke er voksen og ansvarlig nok. Feks. Det er ikke din feil at mamma/pappa bryter avtaler og det er ikke fordi du ikke er bra nok. Jeg mener bestemt at dette er viktig for at barn skal slippe skyldfølelse og slippe å føle seg mindreverdige og tro de må fortjene andres kjærlighet.

    Dere har sikkert forsøkt mekling? Og hva med å selv snakke med en terapuet eller lignende som kan gi konkrete råd og samtidig være en viktig medspiller for dere?

    Jeg ønsker dere det aller beste på veien!

    Mvh Anita

  11. La barnet bli sett og hørt! F.eks gjennom terapi. Da vil barnet få all oppmerksomhet.

    En psykopat skal være oversynlig. Ha all oppmerksomhet. Derfor setter de igang de konstante traumene også.

    Du kan jo helt sikkert følge barnet til terapeauten inn I mellom også. Slik at de rette spørsmålene blir stilt. Og få hjelp til å finne de rette svarene. Sammen.

    Jeg glemmer ikke hvor stum min mor engang ble. Fortalte henne at jeg ikke stolte på hverken henne eller søstrene. De konkurrerer jo vanvittig mye.

    BÅS = USYNLIG!

  12. Spørsmål:

    Jeg har en datter som var 10 år da jeg traff min samboer psykopaten. Min datter advarte meg mange ganger, men jeg var som besatt av han pga. idealiseringsfase, masse oppmerksomhet og kjærlighet. Forholdet utviklet seg ganske snart til et mareritt og jeg klarte ikke å ta tilstrekkelig vare på min datters behov.
    Jeg ble sugd tom for livsglede og energi, og skjønte ikke hvem jeg var sammen med, skjønte ikke dynamikken, trianguleringen, kritikken av de samme kvalitetene mine som han i begynnelsen roste meg opp i skyene for. Alt var etterhvert galt med meg, og han behandlet meg respektløst, nedlatende, var stygg i munnen, kverulere og kranglet kontinuerlig i timesvis og prøvde å få mine venner over på sin side mot meg. Fikk jeg besøk (han hadde selv ingen venner) tok han opp våre problemer i plenum (jeg var umulig, mistenksom, sjalu, hadde for stort nettverk og for mange bøker, for mange interesser, brukte for mye makeup, og burde helst gått i andre klær som f.eks høyhalset genser som viste mindre hud, jeg var for travel på fritiden, ikke god nok husmor etc etc etc)
    Han argumenterte og søkte støtte hos mine venner ift. at jeg var urimelig. Mine venner sluttet etterhvert å besøke meg da jeg ble mer og mer nedbrutt og utslitt og deprimert.
    Forholdet eskalerte inn i et helvete; hvor jeg oppdaget massive løgner og utroskap med 20-30 ulike menn, kvinner og par, pluss at han underslo penger på jobben sin og også utnyttet meg økonomisk. Han ble i siste instans fysisk voldelig og endelig klarte jeg å bryte ut etter flere voldsepisoder. Det var min datter som ga meg valget mellom han, og henne. Jeg valgte min datter, og har de siste treår bygget meg opp skritt for skritt. Det har vært en hard prosess, selvtillit og egenkjærlighet på bunn og fikk diagnostisert PSTD etter mishandling og han holdt meg fanget i mitt eget hjem over en periode.
    Gjennom alle årene groomet han min datter, og tok henne med ut å spise, ga henne mye ting etc etc.
    Han holdt kontakten med henne etter bruddet som skjedde da hun var 14 år.
    Mitt spørsmål: min datter levde som vitne til at jeg ble massivt og kontinuerlig emosjonelt mishandlet i 4 år; 1/3 av hennes sammenlagte livsløp. Nå er hun 17, og hun har selv utviklet mange av psykopatens karaktertrekk til min store fortvilelse. Hun har ingen respekt for meg pga at hun er vant til psykopatens respektløshet. Hun sier hun har en stor tomhet inni seg. Deprimert. Dårlig selvtillit men oppfører seg suverent og overlegent. Veldig stygg i munnen, veldig illojal, og stikker meg kontinuerlig under beltestedet ved å påpeke feil og mangler ved meg forran andre mennesker, – akkurat som psykopaten. Hun har kort lunte og veldig aggressiv. Veldig manipulerende.. Ekstremt kverulerende og ingen evne til å gå i seg selv og vurdere egen respektløs eller hårreisende atferd; alle forsøk på det blir automatisk avvist og skylden blir lagt eksternt, på alle andre. Dette er psykopaten opp av dage, men han er altså ikke hennes biologiske far, har kun bodd med oss i 4 år av hennes liv.
    Jeg er altså redd hun er blitt så skadet og at hennes hjerte er så forherdet av å være vitne til alle psykopatens herjinger med meg at hun selv er blitt psykopat. Jeg kan selvsagt ikke tilgi meg selv at jeg tok denne mannen inn i livet vårt og er full av sorg over det jeg ser av min datter.
    Mitt spørsmål: finnes det noe forskning/artikler/eksempler på at psykopati ikke er genetisk arvelig; men at barn ved å være vitne til mishandling selv utvikler psykopatiske tendenser og karaktertrekk ?
    Og viktigst: hva gjør jeg med situasjonen??
    Jeg er virkelig fortvilet.
    Det er som om jeg har fått psykopaten ut av livet mitt, men fremdeles har en psykopat i huset; og det er min egen datter som før slett ikke var slik i det hele tatt.
    Er utslitt. Noen råd?

    • Hei Kristine!

      Det gjør meg vondt å lese hvordan du og din datter har blitt behandlet av en ondskapsfull overgriper! Først vil jeg påpeke noe du aldri skal glemme – du ble lurt – med vilje av denne mannen og det er HAN som har påført deg og din datter ulidelig mishandling. HAN er skylden i dette!

      Jeg vet likevel at vi som mødre – foreldre vil ha skyldfølelse for at barna våre også har blitt utsatt for denne infame volden over år og blitt preget og påvirket av det. Jeg sier likevel – du er ikke mishandleren og har verken bedt om dette eller ønsket det. Du ble lurt av en utspekulert og ondskapsfull person.

      Du forteller at din datter prøvde å få deg vekk fra denne mannen allerede i starten og at hun til slutt ga deg et ultimatum – han eller henne. Hun har midt i opp i alt skjønt galskapen til din eks-samboer. Det er et veldig godt tegn!

      Du spør: «Mitt spørsmål: finnes det noe forskning/artikler/eksempler på at psykopati ikke er genetisk arvelig; men at barn ved å være vitne til mishandling selv utvikler psykopatiske tendenser og karaktertrekk ?»

      Forskningen på hvorfor mennesker utvikler psykopati/narissisme/borderline er ikke entydig. De vet ikke nok om grunnene, men det skilles mellom psykopater og narissister. Psykopatene har en medfødt hjernefeil.
      Her kan du lese mer om dette: http://frilanser.tjenester.org/?p=4353

      De mener også at miljø og oppvekst påvirker deres adferd.

      Når det gjelder narissister som ligner veldig på psykopatene, kan det også være biologiske forutsetninger for dette – men i hovedsak mener forskningen at det er tillært adferd.

      Det vi kaller sosiopater er mennesker som er opplørt til adferden til en psykopat. Så ja både barn og voksne kan utvikle seg i denne retning og bli som overgriperne.

      Her er om forskjeller og ulikheter mellom psykopater og narissister:

      http://frilanser.tjenester.org/?p=4343

      Jeg har selv erfart at søsken har utviklet seg ulikt under samme omstendigheter. Gullungene er de som oftest blir som overgriperen som voksne – for de er groomet nettopp til å være en forlengelse av dem selv. Det betyr ikke at det ikke er mulig for en gullunge å bryte ut og endre adferd, men personlighetsforstyrrelser befester seg gjerne tidlige i 20-årene.

      Slik jeg ser dette utfra det du skriver er din datters negative adferd tillært. Det at hun dessverre hadde kontakt med stefaren etter bruddet også, har gitt ham anledning til å sverte deg og groome henne mer mot deg og mer som seg selv. Det er gjerne i tenårene at et barn som er i ferd med å utvikle en personlighetsforstyrrelse viser dette. Det viser din datter slik du fremstiller hennes adferd, men jeg vil dra inn at hun også er i puberteten. Da er mange ungdom i sterk opprør mot foreldrene og døtre særlig mot mødre. Hun tester nok dine grenser spesielt mye også, fordi hun har sett hvordan du ble hundset av din eks.

      Eksen din har groomet henne til å være en gullunge som er en ren forlengelse av ham selv eller en fan, en beundrer han smisker med og kjøper. Alt for å holde deg nede og gi ham makt over dere begge.

      Konkret svart på ditt spm kan jeg si ja – barn som er vitne til psykopaters/narissisters mishandling av andre nøkkelpersoner i deres liv – kan utvikle dette selv. Det er det jævligste av alt. Dette kan i verste fall bli overlevert til neste og neste generasjon. Du og din datter kan likevel snu dette, men det krever at du får henne med på behandling eller at du klarer å vekke henne fremover.

      Jeg råder deg til å oppsøke en dyktig psykolog, en som har erfaring med cluster B personlighetsforstyrrelser – som innbefatter psykopati, narissisme og borderline blant annet. Du/ dere skal på ingen måte invitere denne mannen i denne behandlingen. han skal holdes helt utenfor. Hensikten er å prøve å få med din datter i terapi slik at hun/ dere kan endre kurs for henne. Det er mulig. Om hun nekter å delta, vil du kunne få konkrete råd om hvordan du skal håndtere henne.

      Umiddelbart så lenge din datter bor hjemme, om hun er myndig eller ei – ville jeg satt henne ned og hatt en alvorsprat med henne. Fortalt henne at du innser at mishandlingen du ble utsatt for har preget henne sterkt. Du skjønner hun er fortvilet over det som skjedde. Så ville jeg gjøre det veldig klart og tydelig for henne at du ikke er en mishandler og at du ikke finner deg i å bli behandlet av henne som din eks gjorde. Hun er gammel nok ti å høre på en pen måte at hun er i ferd med å gå i en alvorlig felle – og det er å bli som din eks – en overgriper. Hun burde faktisk bryte absolutt all kontakt med ham! Jeg ville ha krevd det. Du kan gi henne et ultimatum også. Ham eller deg. Så kan du fortelle henne at om hun blir som han slik han ønsker for å ha kontroll over henne og trekke deg ned videre, vil hun få et helvetes liv. INGEN psykopater eller narissister har gode liv. De har gode, falske fasader, men slett ikke gode liv. Deres liv består i å destruere andres liv og de er som du vet mishandlere. Er det det hun ønsker å bli også? En mishandler?

      Du må altså vise henne at du er glad i henne uansett og samtidig sette klare grenser for hvordan hun får lov å behandle deg i ditt eget hjem og generelt. Hun trenger nok å se at du klarer å sette ned foten – for som du selv skjønner- hun har sett en mann tråkke på deg over år. Det er også kjærlighet å sette klare grenser. Å være tydelig på hvordan du tillater at andre behandler deg om det er aldri så mye en datter.

      Jeg legger ved en siste blogg du kan lese om du har lyst om flygende aper. Det er de narissisten/psykopatene bruker til å spionere på ofrene – spesielt de som har brutt ut, spre sladder og sverting om offeret og gjøre livet surt for dem. Din eks forsøk på å isolere deg fungerte dessverre som det ofte gjør, og slik holder de på til du snur ryggen til absolutt alt og alle som holder med psykopaten. Noen vil skjønne etter hvert – og de kan man eventuelt på sikt gjenoppta kontakt med om de innser hvem som er problemet og snur DEM ryggen.

      http://frilanser.tjenester.org/?p=4534

      Jeg vet ikke om dette er til hjelp – men jeg vil gi deg håp. Det er ikke for sent å snu din datter om hun vil i terapi eller ikke. Hun har ikke skyld i at hun har opplevd dette og blitt opplært – men hun som oss alle andre har valg. Psykopater og narissister vet hva som er rett og galt- men de gir blaffen i det. Jeg tror din datter har en samvittighet og empati siden hun forsøkte å stoppe deg fra dette forholdet og til slutt stilte et ultimatum. Spill på hennes gode hjerte, empatiog samvittighet. Vis henne gjennom konkret handling at du har endret deg kommet deg ut av offerrollen og at du nå er sterk nok til å hjelpe henne også. Jeg tror hun roper etter grenser og tegn på at du aldri mer vil havne i en slik situasjon som også skadet henne. Alle som er utsatt for en slik person vil på sikt bli skadet, men det må ikke være uopprettelig.

      Spør mer om du føler for det. Jeg har ikke svarene, men snakker ut fra egen erfaring og kunnskap jeg har opparbeidet meg. Det er viktig at du skaffer deg gode og solide støttespillere.

  13. Hjertelig takk for verdifulle råd.
    Min datter har de siste årene ikke hatt fysisk kontakt med psykopaten, og har nå etter din feedback også blokkert han fra FB.
    Jeg har bestilt time til psykolog og min datter har sagt ja til å være med. Vil snakke seriøst med henne som du foreslår. Har nå håp..

    • Hei Kristine!

      Hurra for en flott seier for dere begge to! Utrolig flott av din datter og en absolutt nødvendig handling. Han vil neppe like at hun stenger ham ute, så det er nå de flygende apene kan dukke opp for å gi henne dårlig samvittighet eller lokke henne tilbake og tale hans sak, stakkars uforurettet mann. Det kan bli helt stille om han skjønner han er avslørt helt, men de hater generelt avvisning og er freidige nok til å prøve seg. Bare gjør henne oppmerksom på at venner av ham eller bekjente eller falske profiler kan forsøke å få kontakt med henne i FB og andre medier.

      Jeg er SÅ glad for dere begge to og at en fagperson kan støtte dere videre. Lykke til – ikke gi opp og ha en riktig god jul UTEN giftige mennesker! 🙂

  14. Jeg har selv en mor som er psykopat. Jeg har endelig etter 40 år brutt kontakten. Hun har nå kontaktet tidligere nabo (?) for å få denne til å sende mail om at hun er alvorlig syk så hun skal få medlidenhet. Alt er et spill, men det ser nok ikke denne «tidligere naboen» dessverre…….:(

    • Hei Hilde!

      Det er godt gjort å gå unna foreldre som er slik, det skal du være stolt av, for lett er det sjelden. Ingen kontakt er det aller beste for de fleste som vil videre med livet på en positiv måte.

      Desssverre er det ofte slik at selv de som er ganske trent på å gjennomskue disse ikke gjør det før psykopaten glipper masken eller noen som kjenner dem kan informere, for de avslører seg mest i sin indre sirkel hos familie, slekt og på jobb. De blir også syke, gamle og svake med tiden som alle oss andre, slik sett er de også mennesker. Noen bruker opplagt dette for å oppnå kontakt igjen, men de blir gjerne sittende alene i sin elendighet nettopp fordi de har vært som de har vært – ondskapsfulle.

      Det er heldigvis bare å la være å svare på henvendelser fra dem uansett hvor de kommer fra og hvem det kommer gjennom.

      Alt godt ønskes deg!

  15. Likgyldig het er nok den verste straffen en gir psykopater. Ikke enkelt med deres oppførsel. I og med at de selv ikke kjenner noe livsgnist. Bare Tomhet. Så må de bruke andres følelser. Men det er dem de vil stjele og er så misunnelig på. Tomhets følelsen sin vil de at offerene skal overta ved å sugen dem tom for energi.

    • Hei Monica!

      Du har beskrevet disse liksom-menneskene veldig godt syns jeg. De lever for å stjele og samtidig ødelegge det de selv ikke har av følelser i et forgjeves forsøk på å fylle sine indre sorte hull. De er simple tyver og overgripere.

      Å snu ryggen til og overse dem helt, eller gi dem knallhard motmakt er svært virksomt. Spesielt for de som har vært utsatt for trollene.

      Ta godt vare på deg selv! 🙂

  16. Takk det samme! Mener vel at det er påtide å avsløre dem utad. Vise at vi er mange samlet. Da blir de ganske små….!

    • Hei Monica!

      Det ligger i tiden at de skal avsløres og jeg akter å vie meg til nettopp det resten av livet. Å avsløre, eksponere og gi kunnskap slik at færre og færre lar seg lure og flere snur ryggen til dem raskere.

      Jo flere som gjennomskuer dem og eksponerer dem og deres medløpere, desto svakere blir de. Ironien er at dette er svake, feige og usselige mennesker i utgangspunktet, som bruker overgrep og mishandling for å få makt og kontroll. De vil andre vondt om de får viljen sin i ett og alt eller ikke. Vi trenger dem ikke – det er de som trenger oss.

      Vi står sammen vet du! 🙂

      Ønsker deg en riktig skjønn høytid uten troll! 🙂

  17. Vi er 3 søsken som vokste opp med far som slått og vært svært verbalt mishandlede. Senere fant vi ut av at han er pedofil, og har forgrepet seg på barn. Vi er alle voksne, og alle har fewmdeles kontakt med ham. Jeg er yngst, og jeg ser at jeg ikke burde ha kontakt med ham. Han forteller med alltid at han ikke har noen andre enn meg, og jeg symes synd på ham. Jeg vet at han aldri har vært glad i meg, eller har evnen til å sette noen andre foran seg selv. Likevel klarer jeg ikke å kutte kontakt. Jeg er redd han blir sinna, og det orker jeg ikke.
    Det er merkelig at når noen er et klart monster, er han likevel min far. Og det er slik jeg ser ham. Han har samvær med barnebarn, enda alle vet hvordan han er. Vi lar ham bare ikke være alene med dem. Og sett utenfra er vel ikke det bra.
    Helt ærlig hadde ting vært enklere om han dødde. Jeg håper jeg finner styrke til å sette grenser, men slik han er tar dette ikke slutt før jeg flytter og skifter navn tror jeg 🙂
    Men interessant å lese både artikkel og kommentarer, vi er flere som lever med galskap og det er jo en viss trøst i det.
    Til info er det kun ert søsken som har barn, hun er svært seksuelt rundt om kring. Vi andre er motsatt, hater tanken på forhold og sex. Jeg tror aldri jeg hvertfall kan oppleve nærhet til et annet menneske. Så er du psykopat eøler noe, ikke få barn! 🙂

    • Hei Sara!

      Det er en veldig trist og vond historie du forteller. Og den er ganske typisk også, der familie og slekt fortsetter å skjule og skjerme en mishandler og overgriper og hans ugjerninger. Vi er opplært til å tie og tåle og det er det som er så veldig galt. En far som forgriper seg på egne barn, slår og mishandler, har sex med barn, er i mine bøker ingen far på noe vis i ordets rette forstand. Han er kun en biologisk komponent som har bidratt til at barn er skapt. Han har istedenfor å beskytte og ta vare på sine barn.- skadet dem for livet. Er det en far? Vi voksne barn av mishandlere har på ingen måte forpliktelse til å ha kontakt med våre overgripere. Spesielt om de ikke har måtte stå tilrette for det. Beklager mine veldig direkte og sterke ord, men jeg syns det er ille at denne personen ikke er dømt? for sine overgrep slik at ofrene kan få oppreisning. Hvorfor er du redd hans sinne? Mannen fortjener verken kontakt med barn eller barnebarn slik han har skadet dere. HAN burde være redd deg – og sannheten du kan fortelle omverden om din egen far. Husk det er ynkelige, feige og ondskapsfulle mennesker som behandler barn og andre mennesker på denne måten. Deres raseri og sinne er kun for å kontrollere deg og holde deg på plass. Jeg håper du kan ta tilbake til egen makt og stå i din egen kraft og kutte all kontakt med dette mennesket og bidra til at han får straff berettiget, straff. Jo flere som snur slike mennesker ryggen – desto færre vil de klare å skade og innse at de ikke klarer å lure seg unna sine ugjerninger heller. Takk for at du deler. Jeg vet hvor tøft dette er – fordi vi er så til de grader opplært til å tie og tåle som sagt. Skammen skal ingen utsatte bære, kun den som velger å gjøre andre urett og skade dem med vilje.

  18. Jeg har en søster som er på samme alder som meg. Jeg var syndebukken og hun var gullungen. Så fikk mor et tredje barn og hun ble på ett eller annet tidspunkt den nye gullungen. Jeg holder fremdeles på og forsker på når det skjedde. I hvert fall så har min søsters barn blitt ignorert i likhet med hva vi ble, mens når nå gullungen har fått barn er det den stoooore kjærligheten i livet hennes. Gullungen og hennes familie er perfekte. Gullungen blir oppriktig sint hvis jeg snakker om hvordan mor oppfører seg og vil ikke høre noe om det, hun forsvarer henne till the bitter end. Min jevnaldrende søster hadde det litt kaotisk en periode, men skjerpet seg og tok utdanning og fikk seg jobb. Jeg falt for en psykopat som gjorde skaden verre enn den i utgangspunktet var. Det endte med at jeg gikk i psykose og ble medisinert og dermed enda lettere å fortsette å gaslighte. Jeg har tatt utdanning og jobbet ved siden av min uføretrygd, men har desverre vært bivirka av medisiner. Håper at jeg skal komme meg i arbeid igjen i en alder av snart femti. Jeg har brutt ut. Jeg har nettop gjort det. Og i disse tider med facebook så er flygende aper lettere å manipulere. Det første som skjedde meg etter at jeg blokkerte min mor på fb var at min jevnaldrende søster skrev: mor sa du har slettet henne? Vil du ha besøk? Hun unngår å besøke meg ellers. Har mor sendt henne ut på oppdrag? *Hun kan ikke være helt frisk nå som hun har slettet meg på fb* Jeg tok i mot besøket og kommenterte ikke med et ord blokkeringen av mor. Da hun spurte om jeg hadde begynt med nye medisiner, sa jeg ja….en god stund før jul 😉 Nå skal de finne noe på meg. Jeg skal stemples som gal. Jeg håper ikke de får rett. At jeg klarer å holde meg frisk mentalt som jeg har vært i mange år nå. Jeg skal gjøre som deg sweeney. Jeg skal skrive om det, jeg skal fortelle om det. Jeg vil være med på å lære folk om dette samfunnsproblemet. Akkurat nå om dagen så stoler jeg ikke på noen nesten, er nok litt skjør og redd for å gå meg på flere av arten, noe jeg har gjort en del opp gjennom årene. Jeg har en fantastisk lege og hun har henvist meg til en psykiater som skal hjelpe meg med både medisineringen, som jeg helst vil ha minst mulig av og forhåpentligvis kan hun noe om personlighetsforstyrrelser. Nå må jeg bare passe meg så jeg ikke blir hentet inn igjen. Ja, sånn er dagene mine for tida.

    • Hei Emmy!

      Historien din er veldig vond. Den har også vært en del av hele livet ditt. Dette med gullunger er en enkel ting å forstå, men en forferdelig måte å mishandle sine barn på. Ved å favoriserer en eller flere over andre, sår man selvsagt splid. Syndebukken(e) må ta støyten for det meste som går galt i familien også, fordi den syke forelderen vet de ikke kan lures like lett. Sagt på en annen måte frykter de syndebukkene for de kan avsløre sannheten om familien – dette vet narsissister og deres like. Det er infam mishandling av egne barn fordi disse UFATTELIG feige narsissistene heller vil se ungene sine gå til grunne og bli lallende, siklende stakkarar sperret inne på en institusjon for livet, enn at deres egen mishandling skal bli avslørt, at deres tilsynelatende perfekte fasade skal sprekke.

      Du er ikke gal, du er mishandlet gjennom hele livet. Du kan ALDRI stole på en narsissist, psykopat ELLER en voksen gullunge. Gullungene er svake, feige individer selv og gjør det de må for å bli favorisert. gitt penger og materielle goder og arv over andre søsken. De er prostituerte og velger å være det. Alt du blir forsøkt pumpet for av opplysninger om deg selv skal du bare snakke deg unna. Enda bedre, la være å snakke med gullungen også.De vil ALLTID løpe narsissistens ærend og dolke deg i ryggen når som helst. Jeg vet det er en vond erkjennelse, men gå unna før du blir enda mer skadet.

      Det er tøft av deg å blokkere moren din og jeg håper du klarer å opprettholde null kontakt også. Du gjør helt rett i å skjerme deg selv! Mitt råd er å ikke under noe omstendighet forteller gullungen eller andre i din familie hvordan du har det. Her må du spille deres spill og late som alt er såre vel overfor DEM. Ikke fortell om medisiner eller annet du gjør som de faktisk ikke har noe med å gjøre ok? Bruk andre mennesker som ikke er tilknyttet din familie og deres nettverk til å støtte deg videre. Du har klart å overleve 50 år av dette helvete, ergo er du sterk. Så sterk er du at de vil knekke deg helt for at du skal tie om sannheten. Tenk litt over det og ikke gi opp!

      • Tusen takk for langt, dypt og godt svar. Jeg må si det synker inn mer og mer. Sakte, men sikkert ser jeg denne familien min. Hvor syk den er, forgiftet. Mine søsken så perfekte utad. Fasade på geledd. Jeg , den såkalt dysfunksjonelle !!! Uføretrygda, medisinbruker. Nå forstår jeg hvorfor de alltid er så avvisende mot meg, mine søsken. Det er ikke meg det er noe galt med, det er faktisk dem. De er dritredde for at fasaden skal sprekke. Jeg har brukt tiden på å jobbe med meg selv, gått i terapi, mens de har vært travle med å løpe fra seg selv. Jeg er, midt oppi alt det vonde, veldig glad for at jeg er såkalt normal, eller tilnærma normal. Så normal som man kan bli etter et helt liv med mishandling. Jeg har faktisk litt å by på, det tør jeg påstå og så har jeg masse å lære. Og jeg har tenkt å være en flink elev i livets skole, og suge til meg mest mulig. Kunnskap gir styrke.

1 Trackback / Pingback

  1. Alt er mitt – når søsken er narsissister | Frilanser- uavhengig rapportering

Leave a Reply

Epostadressen din vil ikke vises.


*